Forsinket behandling av nyresykdom – Pasientskadenemnda erkjente ansvar etter søksmål

En mann fikk betydelig redusert nyrefunksjon etter at en alvorlig nyresykdom ikke ble diagnostisert og behandlet i tide. Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda avslo først kravet om erstatning. Etter at saken ble brakt inn for retten og en rettsoppnevnt sakkyndig hadde vurdert behandlingsforløpet, erkjente staten at det forelå en erstatningsbetingende pasientskade. Saken ble avsluttet ved utenrettslig forlik.

Alvorlig nyresykdom ble oppdaget for sent

Mannen hadde i flere år vært behandlet for forhøyet blodtrykk. Han ble fulgt opp av fastlegen med regelmessige kontroller og medikamentell behandling. Tidligere undersøkelser hadde ikke vist vesentlig redusert nyrefunksjon.

I begynnelsen av 2023 viste imidlertid blodprøvene tegn på at nyrefunksjonen var blitt betydelig dårligere. Mannen opplevde samtidig økende helseplager, blant annet slapphet, hevelser i beina, kløe, søvnproblemer og redusert fysisk kapasitet.

Fastlegen forsøkte å regulere blodtrykket gjennom endringer i medisineringen. Etter hvert ble mannen henvist til nyremedisinsk avdeling ved et sykehus for nærmere utredning.

Til tross for de unormale blodprøvene og symptomene fikk han ikke tilbud om undersøkelse før flere måneder senere.

I ventetiden fortsatte nyrefunksjonen å bli dårligere. Først etter ytterligere forverring ble han innlagt på sykehuset for nødvendig utredning og behandling.

Nyrebiopsi viste omfattende og varige skader

Under sykehusoppholdet ble det gjennomført en nyrebiopsi. Undersøkelsen viste at mannen hadde utviklet membranoproliferativ glomerulonefritt, en alvorlig betennelsestilstand i nyrenes filtreringsenheter.

Sykdommen kan utvikle seg raskt og føre til omfattende skade på nyrevevet dersom nødvendig behandling ikke blir igangsatt i tide.

Biopsien viste at omtrent 65 prosent av nyrenes filtreringsenheter var ødelagt. Dette innebar et betydelig og i stor grad irreversibelt tap av fungerende nyrevev.

Det ble umiddelbart startet behandling med blant annet kortikosteroider og immundempende legemidler for å begrense sykdomsutviklingen og bevare den gjenværende nyrefunksjonen.

Behandlingen ga etter hvert en viss bedring. Mannen hadde likevel fortsatt betydelig redusert nyrefunksjon, og det forelå risiko for ytterligere forverring i årene fremover.

Spørsmålet var om en tidligere diagnose og behandling kunne ha forhindret deler av den varige nyreskaden.

Norsk pasientskadeerstatning avslo erstatningskravet

Mannen søkte Norsk pasientskadeerstatning (NPE) om erstatning som følge av forsinket diagnostikk og behandling.

Han mente at fastlegen burde ha reagert tidligere på de unormale blodprøvene og symptomene, og at sykehuset burde ha prioritert henvisningen langt raskere.

NPE innhentet sakkyndige vurderinger både fra spesialist i allmennmedisin og spesialist i nyresykdommer.

De sakkyndige konkluderte i hovedsak med at fastlegens oppfølging hadde vært i samsvar med god medisinsk praksis. Det ble også vurdert at forsinkelsen ved sykehuset mest sannsynlig ikke hadde hatt betydning for det endelige behandlingsresultatet.

Sykehuset hadde imidlertid selv erkjent at pasienten burde ha fått time tidligere.

NPE kom likevel til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort årsakssammenheng mellom forsinkelsen og den varige nyreskaden.

Erstatningskravet ble derfor avslått.

Pasientskadenemnda opprettholdt avslaget

Vedtaket ble påklaget til Pasientskadenemnda.

I klagen ble det særlig fremhevet at pasienten hadde hatt en raskt progredierende nyresykdom, hvor tidlig behandling kunne være avgjørende for å begrense utviklingen av irreversible skader.

Det ble også vist til uttalelser fra behandlende leger som åpnet for at tidligere diagnostikk og behandling kunne ha gitt et bedre resultat.

Pasientskadenemnda opprettholdt likevel avslaget.

Nemnda la til grunn at det hadde foreligget en forsinkelse ved sykehuset på omtrent én uke sammenlignet med den fristen pasienten skulle ha fått etter henvisningen.

Etter nemndas vurdering var det ikke sannsynlig at denne begrensede forsinkelsen hadde medført ytterligere nyreskade.

Mannen valgte deretter å bringe saken inn for retten med bistand fra advokat.

Rettsoppnevnt sakkyndig vurderte saken annerledes

Under rettssaken ble det oppnevnt en uavhengig sakkyndig med omfattende erfaring innen nyremedisin.

Den sakkyndige gjennomgikk sykehistorien, laboratorieprøvene, behandlingsforløpet og resultatene fra nyrebiopsien.

Hans vurdering skilte seg på vesentlige punkter fra vurderingene som tidligere var lagt til grunn av NPE og Pasientskadenemnda.

Den sakkyndige mente at pasienten burde ha fått time ved sykehuset innen fire til åtte uker etter henvisningen, og ikke etter omtrent tre måneder.

Han viste særlig til at akutte betennelsesforandringer i nyrene kan være reversible dersom behandling igangsettes tidlig. Etter noen måneder kan det imidlertid utvikles arrforandringer og permanent ødeleggelse av nyrevevet.

Den sakkyndige konkluderte med at det var mer enn 50 prosent sannsynlig at tidligere behandling ville ha bedret prognosen for mannens nyrefunksjon på lengre sikt.

Han anslo også at opptil 10 prosent av nyrefunksjonen kunne ha gått tapt som følge av den forlengede ventetiden.

Selv om forsinkelsen ikke nødvendigvis hadde medført en høyere medisinsk invaliditetsgrad på vurderingstidspunktet, hadde den mest sannsynlig ført til dårligere prognose for nyrene i årene fremover.

Dette var en sentral vurdering i saken.

Mangelfull henvisning fikk betydning for behandlingsforsinkelsen

Et annet viktig spørsmål var om henvisningen fra fastlegen inneholdt tilstrekkelige opplysninger til at sykehuset kunne foreta en forsvarlig prioritering.

Etter en fornyet gjennomgang ble det avklart at urinprøver eller urinstiks burde ha vært vedlagt henvisningen fra fastlegen, alternativt etterspurt av sykehuset.

Slike prøver kunne gitt viktig informasjon om den underliggende nyresykdommen og behovet for rask utredning.

Det ble lagt til grunn at disse opplysningene ville ha medført at pasienten fikk time ved sykehuset senest innen fire til åtte uker.

Den reelle behandlingsforsinkelsen var dermed vesentlig lengre enn den ene uken Pasientskadenemnda opprinnelig hadde lagt til grunn.

Dette fikk avgjørende betydning for den videre behandlingen av erstatningssaken.

Pasientskadenemnda erkjente ansvar – saken ble forlikt

Etter den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering og en fornyet gjennomgang av saken valgte staten ved Pasientskadenemnda å erkjenne at det forelå svikt i helsehjelpen etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a.

I den inngåtte forliksavtalen ble det uttrykkelig erkjent at mangelfulle opplysninger om urinprøver i forbindelse med henvisningen utgjorde en behandlingssvikt.

Partene ble videre enige om at forsinkelsen hadde medført en erstatningsrelevant skade, herunder økt skadeomfang og svekket prognose for nyrefunksjonen.

Dette innebar at pasienten fikk medhold i det sentrale spørsmålet i saken: Han hadde krav på erstatning som følge av forsinket diagnostikk og behandling av nyresykdommen.

Forliket omfattet også dekning av advokatutgifter og kostnader i forbindelse med rettssaken.

Etter at forliksavtalen var inngått, ble saken hevet av tingretten.

Erstatningens størrelse skal fastsettes senere

Rettsaken gjaldt utelukkende spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Det ble derfor ikke tatt stilling til hvor stor erstatning mannen hadde krav på.

Dette skal vurderes av Norsk pasientskadeerstatning i den videre erstatningsbehandlingen.

Ved erstatningsutmålingen skal det blant annet tas hensyn til omfanget av den varige nyreskaden, den svekkede prognosen og risikoen for fremtidig forverring av nyrefunksjonen, herunder mulig behov for nyretransplantasjon.

Det må samtidig skilles mellom de følgene som skyldes den underliggende nyresykdommen, og den merskaden som skyldes forsinket diagnostikk og behandling.

Hvilke erstatningsposter som vil være aktuelle, og størrelsen på disse, er derfor foreløpig ikke avklart.

Betydningen av tidligere diagnostikk og behandling

Denne saken illustrerer hvor viktig det er at tegn på alvorlig nyresykdom blir undersøkt og fulgt opp innen forsvarlig tid.

Ved raskt progredierende nyresykdom kan selv noen ukers forsinkelse få betydning for muligheten til å bevare nyrefunksjonen.

Saken viser også at en medisinsk vurdering ikke bare kan begrenses til pasientens tilstand på et bestemt tidspunkt. Det kan være nødvendig å vurdere hvordan forsinket behandling påvirker sykdommens videre utvikling og pasientens langtidsprognose.

Et annet viktig forhold er betydningen av uavhengige sakkyndige vurderinger. I denne saken ble erstatningskravet først avslått både av NPE og Pasientskadenemnda. Først etter at saken ble brakt inn for retten, og en rettsoppnevnt sakkyndig foretok en ny vurdering, ble ansvarsgrunnlaget erkjent.

Saken viser at et endelig avslag fra Pasientskadenemnda ikke nødvendigvis betyr at erstatningskravet er uten grunnlag. I enkelte saker kan en rettslig prøving og nye sakkyndige vurderinger føre til et annet resultat.

For pasienter som har fått varige skader som følge av forsinket diagnostikk eller behandling, kan det derfor være grunn til å få vurdert om avslaget bør bringes inn for domstolene.