[vc_row][vc_column][vc_column_text css=»» h1_css=»{.vc_customizer_1723122771849}» h2_css=»{.vc_customizer_1723122771850}» h3_css=»{.vc_customizer_1723122771850}» h4_css=»{.vc_customizer_1723122771850}» h5_css=»{.vc_customizer_1723122771850}» h6_css=»{.vc_customizer_1723122771850}» p_css=»{.vc_customizer_1723122771850}» link_css=»{.vc_customizer_1723122771850}» list_css=»{.vc_customizer_1723122771850}»]Menerstatning er erstatning for tapt livsutfoldelse. Det trenger ikke foreligge et økonomisk tap. Menerstatning er hjemlet i Skadeserstatningsloven § 3-2.

Skadelidte må ha fylt 16 år på skadetidspunktet. Er skadelidte yngre utmåles en barneerstatning, jfr. § 3-2 a.

Menerstning skal kompensere de ulempene skaden medfører i form av tap av opplevelser, for eksempel i forbindelse med fysiske aktiviteter, turer i skog og mark mv. Erstatningen skal gi skadelidte andre opplevelser, og dekke kostnader i forbindelse ulike aktiviteter som er tilpasset skadelidtes funksjonsevne (ferier, ridning, kulturelle arrangementer mv).

3 vilkår for krav på menerstatning;

• betydelig skade
• skade av medisinsk art
• varig skade

Det foreligger en betydelig skade dersom medisinsk invaliditet er minst 15 %, jfr. Sosial- og helsedepartementets invaliditetstabell og forskrift datert 21.4.97.

Medisinsk invaliditetsgrad ved Pasientskader omhandles i Forskrift om menerstatning ved Pasientskader fra 08.03.21.

Invaliditetstabellen er kun veiledende.

Det fremgår i av forarbeider og juridisk teori at menerstatning også kan tilkjennes ved lavere invaliditetsgrad enn 15 % dersom skaden er særlig merkbar. Et eksempel er tap av luktesans. Et annet eksempel er hvis skadelidte hadde en invaliditet fra før slik at skaden er blitt særlig byrdefull.

Skade av medisinsk art omfatter fysiske skade (f.eks. lammelse) og psykiske skader (f.eks. post traumatisk stresslidelse, PTSD).

Andre personer enn skadelidte selv har ikke krav på menerstatning. Etterlatte kan imidlertid i noen tilfeller kreve utbetaling av menerstatning dersom krav om menerstatning ble fremsatt før skadelidte døde.

Skaden må være varig. I rettspraksis har en skade vært ansett som varig dersom tilstanden har vart i 10 år. Det tar som regel ca. 2 år fra skadetidspunktet før skaden har stabilisert seg slik at det er mulig å vurdere om skaden er varig.

Det fremgår av § skl. 3-2 at menerstatning ”fastsettes underhensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse”. Bestemmelsen anviser en konkret og skjønnsmessig vurdering, noe som også er lagt til grunn i forarbeider og rettspraksis.

I praksis følger imidlertid utmålingen standardiserte regler. Imidlertid er det adgang å sette invaliditetsgraden høyere (1-2 grupper høyere) dersom skaden er særlig byrdefull, for eksempel pga. en tidligere skade.

Eksempler på beregning av menerstatning

Mann 50 år, f. 1974 – skadetidspunkt 1.9.2021, oppgjørstidspunkt 10.09.24.

Utmålingen følger en standardisert beregningsmetode;

Gruppe 4: 45 – 54 % medisinsk invaliditet:

Gruppe 7: 75 – 84 % medisinsk invaliditet:

Statistisk levealder (SSB) har betydning på beregningen av menerstatningen, derfor vil kvinner få en høyere menerstatning enn menn.

Dersom skadelidte får flere ulike skader fastsettes medisinsk invaliditet etter reduksjonsprinsippet.

I dette tilfelle bør det kreves utbetaling av menerstatning, gruppe 3, dvs. 35 %.

Medisinsk invaliditet over 100 % kan forekomme ved to eller flere svært alvorlige skader. F.eks. tverrsnittslammelse og blindhet. Begge skader gir hver inntil 100 % medisinsk invaliditet, og man fraviker her reduksjonsprinsippet.

Menerstatning gruppe  9: over 100 % medisinsk invaliditet:

Differanseprinsippet

Dersom skadelidte har en invaliditet fra før, og får en tilleggsinvaliditet, utmåles menerstatning etter differanseprinsippet, dersom dette gir en høyere menerstatning.

Eks. skadelidte hadde kneleddsprotese fra før, men skaden har medført en svært dårlig protesefunksjon og smerter. Man regner menerstatning ut fra samlet medisinsk invaliditet, og trekker fra menerstatning basert på inngangsinvaliditeten, dvs. grunnlidelsen.

Samlet medisinsk invaliditet i et slikt tilfelle er 35 % (pkt. 4.7.3 c): kr. 710.000

Dersom samlet medisinsk invaliditet ikke er høyere enn 34 % vil ikke differanseprinsippet gi høyere menerstatning.

Det oppstår ofte tvister i forbindelse med fastsettelse av medisinsk invaliditet. Årsaken til dette er at invaliditetstabellen ikke er uttømmende. Mange skadetyper og tilfeller er ikke tatt inn i invaliditetstabellen. Man må da se hen til sammenliknbare skader inntatt i invaliditetstabellen. Det er videre svært mange eksempler i praksis på at forskjellige spesialister fastsetter ulike invaliditetsgrader på samme skade. Dette skjer ofte ifm. fastsetting av medisinsk invaliditetsgrad på smertetilstander.

En spesialist/sakkyndig kan vurdere at det er tatt høyde for smertetilstanden i det aktuelle punktet i invaliditetstabellen som omhandler selve skaden (eks. kneprotese med sterke smerter og betydelig funksjonsinnskrenkning, 35 %). En annen spesialist kan vurdere at smertetilstanden er så alvorlig at den faller inn under punktet om causalgier som kan gi en medisinsk invaliditet opp mot 70 %, jfr. pkt. 4.11.

For skadelidte er det svært viktig å få innhentet en invaliditetsfastsetting basert på grundige kliniske og nevrologiske undersøkelser. Spesialisten eller den sakkyndige bør videre ikke ha noen form for tilknytning eller binding til forsikringsselskapet eller erstatningsordningen som skal utbetale erstatningen.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]