Erstatning for inntektstap etter infeksjon

En mann f. 1958 fikk fjernet en godartet hjernehinnesvulst, og fikk erstatning for inntektstap etter infeksjon.

Dom fra Oslo tingrett i pasientskadesak, avsagt den 20.02.2018.

Ved kontroll etter operasjonen, ble det påvist infeksjon i hjernevevet i operasjonssåret. Infeksjonen medførte langvarig antibiotikabehandling, sårrevisjon samt operasjon med fjerning av benlapp i hode.

NPE erkjente erstatningsansvar for infeksjonen. NPE tilkjente erstatning for menerstatning, erstatning for tapt arbeid i hjemmet og merutgifter med totalt kr 543 000. Det ble ikke gitt erstatning for inntektstap.

Infeksjonen medførte at skadelidte fikk nevrologisk utfall/lammelser i venstre side av kroppen. Uten infeksjonen ville han kun hatt lette utfall.

Skadelidte kunne på bakgrunn av skaden ikke jobbe og ble uføretrygdet.

Saken ble klaget inn for Pasientskadenemnda. Nemnda opprettholdt NPEs vurdering og mente at det var skadelidtes grunnlidelser som var til hinder for deltakelse i arbeidslivet.

Retten mente at det var årsakssammenheng mellom infeksjonen/pasientskaden og bortfall av ervervsevne. Dersom han ikke hadde blitt skadet på sykehuset, mente retten at han ville kunne jobbet i en 75 % stilling uten skaden.

Retten tikjente ytterligere erstatning for inntektstap etter infeksjon.

Domsresultat: Skadelidte fikk ytterligere erstatning for inntektstap etter infeksjon, samt erstatning for pensjonstap, med kr 1 500 000.  

Advokat Renate Lia førte saken.

Dommen kan leses her i anonymisert form;

OSLO TINGRETT

DOM

Avsagt:                      20. februar 2018 i Oslo tingrett

Saksnr.:                     17-042317TVI-OTIR/04

Dommer:                    Dommerfullmektig              Solveig Haraldseth

Saken gjelder:           Pasientskadeerstatning

NN                                                Advokat Renate Lia

mot

Staten v/Pasientskadenemnda                   Advokat Silje Aasen Storebø

Kan bare gjengis offentlig i anonymisert form jf. Domstolloven § 130 første ledd

DOM

Saken gjelder krav om pasientskadeerstatning etter behandlingsskade. (krav om erstatning for inntektstap etter infeksjon).

Framstilling av saken

Saksøker NN («NN») er en 59 år gammel mann bosatt i A. Han er gift og har to voksne barn. NN har svennebrev som grafisk trykker, og har hatt en lang yrkeskarriere i B AS . NN har videre hatt en rekke tillitsverv på arbeidsplassen, lokalt og regionalt.

I april 2011 ble NN sykemeldt fra sin stilling i B grunnet skulderproblematikk. NN arbeidet på tidspunktet 50 prosent i B og 50 prosent i C. Sykemeldingen omhandlet ikke stillingen i C. I desember 2011 gjennomgikk NN en operasjon av venstre skulder. Skulderen er i ettertid blitt tilnærmet bra. I februar 2012 fikk NN påvist en godartet hjernehinnesvulst (meningeom) i høyre side av hodet. Svulsten hadde i forkant gitt NN økende funksjonstap i venstre sides ekstremiteter (armer og ben). NN ble operert for svulsten 14. mars 2012 ved Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål.

Under en kontroll i mai 2012 fikk NN påvist infeksjon i hjernevevet i operasjonssåret. Infeksjonen medførte langvarig antibiotikabehandling, sårrevisjon samt at han 6. juni 2012 ble operert for fjerning av en benlapp i hodet (kraniotomi). Den 5. september 2012 ble NN operert på nytt i forbindelse med reimplantasjon av kunstig benlappsubstitutt.

I november 2012 tiltrådte NN en 20 prosent prosjektstilling som tillitsvalgt. Stillingen var tilrettelagt for ham i forhold til arbeidstid og arbeidsoppgaver. NN greide likevel ikke å stå i stillingen grunnet utfordringer med dagligdagse gjøremål, herunder å komme seg til og fra jobb, forflytning på arbeidsplassen mv. Det ble videre utfordrende for ham å gjennomføre gjenopptreningsopplegget som følge av operasjonen ved siden av arbeidet.

NN hadde i tiden som fulgte ingen tegn til tilbakefall av verken svulsten eller infeksjonen. Han var imidlertid som følg av infeksjonen påført en behandlingsskade. NN sendte 20. mai 2014 et skademeldingsskjema til Norsk pasientskadeerstatning (NPE), hvor han fremsatte krav om erstatning for skadene som oppstod som følge av infeksjonen. Infeksjonen medførte for NN en reoperasjon med innsetting av keramisk plate i hodet, stygg arrdannelse i hodebunnen og forverret sluttresultat med mer uttalte nevrologiske utfall i venstre kroppshalvdel enn han hadde før primæroperasjonen.

NPE innhentet under saksbehandlingen en sakkyndigerklæring fra spesialist i nevrokirurgi, Knut Wester. Wester avga to uttalelser i saken, henholdsvis 1. september 2014 og 3. juli 2015. Av uttalelsene fremgår at NN som følge av grunntilstanden alene ville hatt lettgradige nevrologiske lammelser/utfall i venstre side av kroppen, men at infeksjonen gjorde utfallene varig forverret. Wester konkluderte med at samlet medisinsk invaliditet for NN utgjør 54 prosent. Behandlingspåført invaliditet ble satt til 35 prosent.

I forbindelse med en samtidig forsikringssak hos Tryg Forsikring, ble det innhentet ytterligere en sakkyndigerklæring fra rådgivende nevrolog i forsikringsselskapet, Kristen Ruud. Ruud konkluderte med at NNs samlede medisinske invaliditet utgjorde om lag 70 til 80 prosent. Det bemerkes at Ruud ved sin vurdering ikke gjorde fradrag for inngangsinvaliditet. NN fikk fra Tryg Forsikring i 2013 utbetalt 562 617 kroner for tap i fremtidig erverv. I 2014 fikk han utbetalt 582 484 kroner i menerstatning.

Den 1. september 2013 ble NN i henhold til vedtak fra NAV 100 prosent uføretrygdet. NPE fattet 28. oktober 2014 vedtak om at NN har krav på erstatning for behandlingsskaden som oppstod etter operasjonen 14. mars 2012. Skadesaken ble deretter overført til ny saksbehandler for erstatningsberegning.

Den 29. september 2015 fattet NPE endelig vedtak i skadesaken. NPE utmålte NNs erstatning til totalt 543 000 kroner. Det ble utmålt menerstatning, erstatning for tapt evne til arbeid i hjemmet, merutgifter og dekning av utgifter til juridisk bistand. Det ble ikke utmålt erstatning for inntektstap. Vedtaket ble påklaget av NN 2. oktober 2015.

Pasientskadenemnda behandlet klagen i det følgende, og fattet vedtak 20. desember 2016. Pasientskadenemnda stadfestet NPE sitt vedtak av 29. september 2015.

NN innga stevning til Oslo tingrett 9. mars 2017 med bla. krav om erstatning for inntektstap etter infeksjon. Han nedla påstand om erstatning for påført og fremtidig inntektstap inkludert renter og skatteulempe, påførte utgifter/redusert hjemmearbeidsevne og fremtidige utgifter/redusert hjemmearbeidsevne fastsatt etter rettens skjønn. Det ble videre krevd dekning for juridiske utgifter oppstått ved nemndsbehandlingen. Påstanden ble senere begrenset til å gjelde erstatning for påført og fremtidig inntektstap inkludert skattepåslag, renter, skatteulempe og pensjonstap.

Staten v/Pasientskadenemnda innga tilsvar 4. april 2017. I tilsvaret ble det nedlagt påstand om frifinnelse. Påstanden er senere endret til frifinnelse mot å betale NN erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til 500 000 kroner.

Nevrolog Halvor Næss er rettsoppnevnt sakkyndig i saken. Han avga spesialisterklæring 21. oktober 2017. Næss konkluderte med samme inngangs- og medisinske invaliditet som Wester. Ifølge Næss kunne NN uten infeksjonen hatt kontorarbeid i 75 prosent stilling.

Hovedforhandling ble avholdt 30. og 31. januar 2018. Saksøker møtte og avga forklaring. Det ble ikke avgitt partsforklaring fra staten. Det ble avhørt to vitner samt rettsoppnevnt sakkyndig, Halvor Næss.

Saksøkerens påstandsgrunnlag

NN har ikke fått tilstrekkelig erstatning etter reglene om pasientskadeerstatning. Han har krav på erstatning for inntektstap etter infeksjon,  påført og fremtidig, inkludert skattepåslag, renter, skatteulempe samt pensjonstap fastsatt etter rettens skjønn.

Det er som utgangspunkt skadelidte som har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt. Samtlige vilkår for erstatning er oppfylt i herværende sak. Staten har erkjent at det foreligger ansvarsgrunnlag, jf. pasientskadeloven § 2. Det er årsakssammenheng mellom behandlingsskaden og tapet, jf. de sakkyndiges erklæringer. Det er lidt økonomisk tap.

Når det gjelder bevisbyrden er denne omvendt hvor skadevolder anfører at skadelidte uavhengig av skaden ville ha falt ut av arbeidslivet helt eller delvis. Staten har ikke greid å sannsynliggjøre at NN ville ha falt ut av arbeidslivet uten behandlingsskaden.

Uten behandlingsskaden ville NN ha vært tilbake i arbeid i en 100 prosent stilling. Det er enighet mellom de sakkyndige om at NN uten skaden kunne ha arbeidet minst 75 prosent med fagforeningsarbeid eller annet lettere kontorarbeid. Det er ikke korrekt som staten hevder at NN var 100 prosent sykemeldt i 2011. Tvert om arbeidet NN 50 prosent helt frem til operasjonstidspunktet til tross for hjernehinnesvulst og skulderplager.

NN fikk i forbindelse med operasjonen i mars 2012 ingen opplysninger om at han i etterkant kunne bli arbeidsufør. NN fikk derimot opplyst at han trolig ville få mindre nevrologiske utfall, og at han i beste fall kunne bli helt bra.

Det er anført at NN som følge av skulderplager uansett ikke ville ha kommet tilbake til arbeidslivet. Dette er ikke korrekt. Venstre skulder er tilnærmet bra etter utført skulder- operasjon. Høyre skulder er hovedsakelig et problem som følge av behandlingsskaden. Det er stor belastning på høyre side som følge av lammelsene på venstre side. NN har heller ingen øvrige helseplager av et slikt omfang at de ville holdt ham utenfor arbeidslivet.

Det må anses sannsynliggjort at NN uten behandlingsskaden ville vært tilbake i en stilling hos C høsten 2012. NN har lang erfaring med fagforeningsarbeid, hatt flere sentrale verv.

Inntektsnivåene som er lagt til grunn ved beregning av påført og fremtidig inntektstap er godt dokumentert og kan ikke anses urealistisk høye. NN hadde i 2011 en inntekt på

550 000 kroner. Det gjelder ingen skjerpet beviskrav som følge av betydelig økning av inntekt uten skaden i herværende sak. Rt-2013-338 (Dykkerdommen) er ikke anvendelig.

Han har krav på erstatning for inntektstap etter infeksjon. Det skal utmåles erstatning for pensjonstap. Ved obligatorisk tjenestepensjon gjelder et krav om innskudd med minst 2 prosent av lønn. Fellesforbundet har en avtale med Sparebank 1 om innskudd med minst 6 prosent av lønn. I henhold til rettspraksis kan pensjonstapet utmåles skjønnsmessig.

Det skal ikke gjøres fradrag for forsikringsutbetalinger, jf. skadeerstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum. Av bestemmelsen følger at det er tale om «kan-fradrag». Erstatningsutbetalingene er ikke av en slik størrelsesorden at det skal gjøres fradrag. Rimelighetshensyn taler mot fradrag. Videre vises det til kompenasjonsrelevans. Ytelsen må være ment å dekke samme skade. Det gjøres ikke fradrag for utbetalt menerstatning.

Dersom NN gis medhold skal han tilkjennes full erstatning for sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Dersom retten kommer til at staten frifinnes, er det tungtveiende grunner som taler for at NN ikke skal ilegges statens saksomkostninger, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Saksøkerens påstand

1. Staten v/ Pasientskadenemnda dømmes til å betale erstatning til NN for påført og fremtidig inntektstap inkludert skattepåslag, renter, skatteulempe og pensjonstap fastsatt etter rettens skjønn.
2. Staten v/ Pasientskadenemnda dømmes til å betale sakens omkostninger.

Saksøktes påstandsgrunnlag

Staten har erkjent ansvar for behandlingsskaden som NN ble påført ved operasjonen i

2012. Det er utbetalt erstatning til NN med 543 000 kroner. Staten skal frifinnes mot å betale erstatning til NN fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til 500 000 kroner.

Dersom en pasientskade fører til redusert ervervsevne, kan det gi rett til erstatning for tap i inntekt, jf. skadeerstatningsloven § 3-1. NN er av NPE ikke tilkjent erstatning for inntektstap og pensjonstap. Staten fastholder at han ikke har krav på dette.

Erstatningsvilkårene knyttet til de aktuelle erstatningspostene er ikke oppfylt. Staten erkjente ansvarsgrunnlag for skaden allerede i NPE sitt vedtak av 28. oktober 2014. Kravet til årsakssammenheng og økonomisk tap er imidlertid ikke oppfylt.

NN har ikke krav på erstatning for inntektstap etter infeksjon.

Et sentralt spørsmål saken reiser er hvordan NNs ervervssituasjon ville ha vært dersom pasientskaden tenkes borte. Det må i denne forbindelse foretas en differansebetraktning hvor en sammenligner NNs inntektssituasjon med og uten skaden. Partene er både uenige om NNs restarbeidsevne og hvilke inntektsnivå som skal legges til grunn.

Det kan ikke anses sannsynliggjort at NN etter operasjonen i mars 2012 kunne ha arbeidet i en 75 eller 100 prosent stilling, selv hvor behandlingsskaden tenkes borte. Dette gjelder selv om det legges til grunn at han ville hatt lettere fysisk kontorarbeid. Det er i saken fremlagt legejournaler som viser at NN de siste årene har slitt med en rekke større og mindre helseplager. NN var allerede fra april 2011 langvarig sykemeldt for venstresidige skulderplager. Han var fortsatt sykemeldt for skulderplagene da svulsten ble oppdaget i februar 2012. NN har videre en inngangsinvaliditet på 19 prosent som følge av grunnlidelsen. Grunnlidelsen og øvrige helseplager, som de sakkyndige ikke i tilstrekkelig grad har hensyntatt, ville medført en uførhet for NN. NN erkjente selv i stevningen at han ikke ville ha greid å stå i en 100 prosent stilling som følge av grunnlidelsen samt skulderplagene. NN har senere gått tilbake på dette.

NN ville uten pasientskaden i høyden ha greid å gå tilbake til lettere fysisk arbeid i en 50 prosent stilling.

Det er ikke sannsynliggjort at NN ville hatt stilling som avdelingsleder i C fra juni 2013 med inntekter som anført dersom behandlingsskaden tenkes borte. Det vises til at det er tale om en stilling man velges inn i. Det er således ingen garanti for å få denne. NN søkte videre om uføretrygd allerede i januar 2013. Stillingen i C var først ledig fra juni 2013.

Pensjonstapet på 50 000 kroner er ikke sannsynliggjort. Det er ukjent hva pensjonstapet består av eller hvordan man har kommet frem til beløpet som kreves. NN måtte ha hatt en langt høyere inntekt uten skaden for å ha blitt påført et pensjonstap i en slik størrelsesorden.

Det skal i alle tilfeller gjøres fradrag for de forsikringsutbetalingene som NN har fått utbetalt, jf. skadeerstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Det vises til en omfattende rettspraksis på dette punkt. Hensynet til likebehandling taler for at det skal gjøres fradrag for forsikringsutbetalingene også i herværende sak. Fradraget skal settes til 20 prosent av forsikringsutbetalingene. Forutsatt at NN har mottatt 1 145 101 kroner fra Tryg Forsikring, skal fradraget settes til 229 020 kroner.

Staten skal ha dekket sine sakskostnader.

Saksøktes påstand

1. Staten v/Pasientskadenemnda frifinnes mot å betale NN erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 500 000.
2. Staten v/Pasientskadenemda tilkjennes saksomkostninger.

 

Erstatning for inntektstap etter infeksjon

Rettens vurdering

1. Innledning

Spørsmålet fremmet til behandling for tingretten er hvorvidt NN som følge av pasientskade har krav på erstatning fra Staten v/Pasientskadenemnda for påført og fremtidig inntektstap samt pensjonstap. Det er ikke utmålt erstatning for dette tidligere.

Retten bemerker at NN på tidligere tidspunkt har fått utbetalt pasientskadeerstatning for øvrige tapsposter, herunder menerstatning, tapt evne til arbeid i hjemmet, merutgifter mv. Disse postene er ikke lenger en del av saken og behandles ikke nærmere.

For ordens skyld legges til at Pasientskadenemnda har truffet endelig vedtak i saken, og at søksmål er reist innen seksmånedersfristen, jf. pasientskadeloven § 18 første og annet ledd. Retten har full prøvelsesrett, og det er saken og ikke vedtaket som er gjenstand for prøving.

For at NN skal ha krav på pasientskadeerstatning må de tre ulovfestede vilkårene for erstatning være oppfylt. Det må foreligger ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap. NN har som utgangspunkt bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Det er ubestridt at kravet til ansvarsgrunnlag er oppfylt. NN ble i etterkant av primæroperasjonen 14. mars 2012 påført en behandlingsskade. Behandlingsskaden skyldes infeksjon i operasjonssåret. Det er utvilsomt at skaden er å anse som en pasientskade i lovens forstand. Pasientskadeloven § 2 første ledd litra c) lyder:

Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom.

Staten erkjente ansvar for skaden allerede i vedtak fra NPE av 28. oktober 2014. Det er enighet om at infeksjonen ikke skyldtes NNs tilstand eller sykdom.

Partenes uenighet knytter seg til kravene om årsakssammenheng og økonomisk tap. Retten tar i det følgende stilling til hvorvidt behandlingsskaden har ført til et inntekts- og pensjonstap for NN, samt eventuelt hva det samlede tapet skal utmåles til.

2. Årsakssammenheng og økonomisk tap

Partene er enige om at NN i forbindelse med hjernesvulstoperasjonen i mars 2012 ble påført en behandlingsskade i form av infeksjon i hjernevevet. Det er uomtvistet at det foreligger årsakssammenheng mellom operasjonen og infeksjonen. Partene er videre enige om at NN har en inngangsinvaliditet uten behandlingsskaden på 19 prosent. Partenes uenighet, og spørsmålet som retten må ta stilling til, er hvorvidt det foreligger årsakssammenheng mellom behandlingsskaden og NNs anførte økonomiske tap. Spørsmålet avgjøres etter en samlet vurdering av bevismaterialet i saken. Hovedregelen i norsk rett er fri bevisvurdering, jf. tvisteloven § 21-2 første ledd.

Skadeerstatningsloven § 3-1 er hjemmel for erstatningen som kreves. Første ledd lyder: Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden.

Av bestemmelsen følger at skadelidte har krav på erstatning til dekning av inntektstap som mest sannsynlig skyldes skaden.

Pasientskadenemnda besluttet i vedtak av 20. desember 2016 at det ikke skulle utbetales erstatning til NN for påført og fremtidig inntektstap. Som grunnlag for sitt syn viste nemnda til NNs alder og helseplager. Sistnevnte ble ansett å være av et slikt omfang at NN selv uten behandlingsskaden ikke kunne antas å ville komme tilbake til arbeids- livet. NN ville således blitt påført et inntektstap uavhengig av behandlingsskaden. Staten fastholdt synet i rettsmøtet. Staten anførte at NN i høyden kunne arbeidet med lettere kontorarbeid i inntil 50 prosent stilling. NN anførte at han uten behandlings- skaden kunne arbeidet i full stilling innen fagforeningsarbeid frem til pensjonsalder.

Retten bemerker at tvil knyttet til om det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng skal gå utover skadelidte. Det følger likevel av blant annet Rt-1999-1473 (Stokkedommen):

«når en skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil om dette punkt ramme skadevolderen».

Retten vurderer i det følgende hvilken betydning behandlingsskaden har hatt for NNs ervervsmuligheter, og hvilken inntektssituasjon han ville hatt om pasientskaden tenkes borte. Et nærliggende spørsmål i denne forbindelse er hvorvidt NN har så vidt alvorlige helseplager at han selv uten behandlingsskaden ville blitt helt eller delvis ervervsufør.

NN arbeidet som grafisk trykker i B i perioden 1976 til 2011. Arbeide må anses som relativt hardt fysisk arbeid. NN har gjennom sin yrkeskarriere hatt flere kortere sykemeldingsperioder. Han var sykemeldt i 1985 på grunn av håndeksem, 1998 på grunn av muskelskjelettsystem/bindevevssykdom, 1999 på grunn av tennisalbue, 2001 på grunn av ryggsyndrom, 2002 på grunn av muskelskjelettsystem/ bindevevssykdom, 2003 på grunn av tennisalbue, 2006 på grunn av korsryggplager, og to ganger i 2008 på grunn av symptomer fra fot og bursitt/tendinitt/synovitt. Den 4. april 2011 ble han 50 prosent sykemeldt på grunn av skulderproblematikk. Sykemeldingen varte frem til 30. mars 2012. NN ble operert i skulderen i desember 2011, og var ikke fullt ut opptrent etter operasjonen da hjernesvulsten ble oppdaget i februar 2012.

Dersom en ser NNs inngangsinvaliditet og behandlingsskade borte, har NNs helseplager av betydning de siste årene i hovedsak vært skulderproblematikken. Under sin partsforklaring viste NN til at han i etterkant av skulderoperasjonen i 2011 ikke har hatt nevneverdige problemer med venstre skulder. Det har imidlertid vært noe problemer med høyre skulder. Problemene knytter seg til behandlingsskaden og at høyre skulder er blitt overbelastet som følge av lammelsene på venstre side. NN forklarte at skuldrene ikke ville vært et problem ved utførelse av lettere kontorarbeid. Av NNs øvrige helseplager er det vist til noe korsryggsmerter/isjas, høyt blodtrykk og medfødt misdannelse i endetarm, som NN ble operert for som barn. Etter hva retten er kjent med har NN ikke hatt nevneverdig sykefravær som følge av disse forholdene.

NN uttalte i retten at han etter hjernesvulstoperasjonen i 2012 var svært motivert for å komme tilbake i arbeidslivet. Forholdet er underbygget av fremlagte dokumenter fra samme tidsperiode. NN forklarte at han ville ha vært i stand til å arbeide med det han omtaler som småplager, herunder helseplagene dokumentert i legejournalene. NN viste til at han hadde vært i stand til å arbeide med plagene forut for behandlingsskaden.

NN har under saksforberedelsen både for NPE og i forkant av hovedforhandlingen blitt undersøkt og vurdert av sakkyndige, herunder tidligere lege og spesialist i nevrokirurgi Knut Wester («Wester») og overlege og spesialist i nevrologi Halvor Næss («Næss»). Wester har avgitt to skriftlige sakkyndigvurderinger i saken. Næss har vært rettsoppnevnt sakkyndig og har avgitt skriftlig spesialisterklæring. Begge avga forklaring i retten.

De sakkyndige har begge konkludert med at NN som følge av de relativt betydelige venstresidige lammelsene har en samlet medisinsk invaliditet på 54 prosent og en skadebetinget invaliditet på 35 prosent. De konkluderte begge videre med at NN uten behandlingsskaden, men med samtlige øvrige helsemessige plager tatt i betraktning, kunne ha arbeidet med lettere kontorarbeid i minst 75 prosent stilling. Retten vil i det følgende vise til relevante deler av de sakkyndiges vurderinger/erklæringer.

Av Næss sin spesialisterklæring av 21. oktober 2017 side 14 fremgår:

Pasient hadde nevrologiske utfall før operasjonen. I journal fra Nevrokirurgisk avdeling Oslo universitetssykehus går det frem at man vurderte det slik på bakgrunn av pasientens sykehistorie, MR-undersøkelse før operasjonen og forløpet de første dagene etter operasjonen. Dette ser også ut til å være nevrokirurg Westers syn og jeg ser ingen grunn til å være uenig i denne vurderingen og er derfor enig i at pasient uten infeksjon ville hatt en viss medisinsk invaliditet, men i lavere grad enn det

tilfellet er nå. Det er etter mitt skjønn sannsynlig at sårinfeksjonen førte til betennelse i hjernevevet med varig forverring av de nevrologiske utfallene til følge. […]

På spørsmål om størrelsen på den medisinske invaliditeten besvarte Næss på side 15:

Jeg er igjen enig med nevrokirurg Wester at han ville hatt en medisinsk invaliditet uten infeksjonen på ca. 19% (punkt 1.8.1). Det mest nærliggende (sannsynlige) ut ifra bakgrunnsmaterialet og det vi vet om pasient er at han ville kommet tilbake til en tilstand noenlunde slik den var før operasjonen.

På spørsmål om pasientens ervervsmessige invaliditet som følge av grunnlidelsen samt øvrige plager som ikke står i sammenheng med infeksjonen besvarte Næss på sidene 15 -16:

Det fremgår av bakgrunnsmaterialet fra rett før første operasjon at man vurderte det slik at skulderplagene og ryggplagene gjorde det vanskelig for pasient å gå tilbake til jobb som trykker eller annet arbeid som er fysisk krevende, men pasient hadde på dette tidspunkt ønske om jobb og hadde søkt på jobb i C. Dette ville vært en jobb som ikke innebar fysisk belastning og noe han derfor kunne fungere i (og som han hadde erfaring med fra før). Hvis det ikke var for infeksjonen er det derfor sannsynlig at han i dag ville ha vært i arbeid på C, i hvertfall hvis han hadde fått denne jobben. Han kunne uansett ha vært i et lettere arbeid som kontorarbeid muligens i full stilling og i hvertfall 75% etter mitt skjønn.

Næss uttalte under punktet «Eventuelt andre kommentarer til saken» på sidene 16 og 17: I stevning til Oslo Tingrett skriver advokat Ostermann at pasient mest sannsynlig ikke ville kunnet fortsette med grafisk trykkearbeid eller annet fysisk tungt arbeid på grunn av funksjonssvikt som følge av hjernesvulsten, men han hadde plan om å gå over i lønnet stilling innenfor fagforeningsarbeid i en administrativ stilling. Dette ville ikke vært fysisk krevende, men den nevrologiske forverringen som kom på grunn av infeksjonen umuliggjorde dette. Ostermann skriver at pasient uten denne forverringen trolig ville kunne hatt en restarbeidsevne på 75%. Det er sannsynligvis en ganske god vurdering av pasientens situasjon. Pasientskadenemnda finner det på den andre side mest sannsynlig at pasient ikke ville kommet tilbake til arbeid etter skulderoperasjonen, selv om operasjonen for hjernehinnesvulsten hadde vært ukomplisert. Dette er jeg uenig i. Jeg tror det er mest sannsynlig at han ville ha kommet tilbake til arbeidslivet, i hvertfall til et lettere arbeid som en kontorstilling innebærer dersom operasjonen hadde vært ukomplisert. Pasient forteller at han i dag ikke har noen smerter i venstre skulder og ved undersøkelse fant jeg ganske god bevegelighet i venstre skulder, slik at hvis operasjonen for hjernehinnesvulsten hadde vært ukomplisert kan jeg vanskelig se for meg at den reduserte funksjonen i venstre skulder i dag ville vært til hinder for i hvert fall 75% arbeid. Når det gjelder korsryggen, er den heller ikke så plagsom som tidligere og dette har sannsynligvis sammenheng med at han ikke har fysisk krevende arbeid nå. Jeg finner det sannsynlig at hans korsryggplager ikke ville hindret han i å ha en kontorjobb.

Næss var tilstede under bevisførselen i hovedforhandlingen. Under bevisførselen ble det foretatt en grundig gjennomgang av fremlagt komplett og uredigert fastlegejournal fra NNs fastlege ved Jeløy legesenter for årene 2007 og frem til dags dato. Komplett journal fra Sunnaas Sykehus ble også gjennomgått. Journalene ble ikke fremlagt for Næss før han skrev sin spesialisterklæring. Næss var etter gjennomgang av journalene fortsatt av den oppfatning at NN uten behandlingsskaden kunne ha jobbet innenfor lettere kontorarbeid i minst 75 prosent stilling. Næss uttalte at mange har stor arbeidskapasitet og evne til å arbeide med relativt store skader. NN fremstår å ha stor arbeidskapasitet. Det ble vist til at NN arbeidet i halv stilling med både hjernesvulst og skulderproblemer høsten og vinteren 2011. Næss anså heller ikke NNs øvrige helseplager å være av et slikt omfang at de ville hindret NN i å gå tilbake til arbeidslivet etter operasjonen dersom behandlingsskaden tenkes borte.

Sakkyndig Wester er som vist over av samme oppfatning som Næss. Wester avga sine sakkyndigvurderinger etter forespørsel fra NPE 1. september 2014 og 3. juli 2015. Wester fastslo i sakkyndigvurderingene at det er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom primæroperasjonen i mars 2012 og infeksjonen, samt at infeksjonen påførte NN en merinvaliditet. Det vises til Westers vurdering av 1. september 2014 side 3-4:

Etter min vurdering ville pasienten mest sannsynlig ikke ha blitt verre etter inngrepet dersom han ikke hadde fått den postoperative infeksjonen i hjernen. […] Pasienten er påført merinvaliditet i forhold til den preoperative invaliditet i form av en venstresidig lammelse, inklusive gangsvansker på grunn av lammelse i venstre bein.

[…] Den merinvaliditet som skaden har påført pasienten utgjør følgelig 54% – 19% = 35%.

Det er etter rettens syn sannsynliggjort at NN har en samlet medisinsk invaliditet på 54 prosent og en skadebetinget invaliditet på 35 prosent. Retten finner videre sannsynliggjort at NN uten behandlingsskaden kunne ha kommet tilbake til arbeidslivet i lettere fysisk arbeid/kontorarbeid i minst 75 prosent stilling. Retten har ved vurderingen sett hen til de to sakkyndige i saken som uavhengig av hverandre har foretatt sammenfallende vurderinger av overnevnte spørsmål. Begge de sakkyndige må anses klart kompetente på feltet de har uttalt seg. Retten har videre sett hen til NNs uttalelser om at han etter operasjonen var svært motivert for å komme tilbake til arbeidslivet. Retten finner forklaringen troverdig da den underbygges av fremlagte dokumenter fra samme tidsperiode.

Retten finner det ikke sannsynliggjort at NN uten behandlingsskaden kunne ha kommet tilbake til arbeidslivet i en 100 prosent stilling, slik han selv har anført. Retten viser til at begge de sakkyndige har funnet at NN har en inngangsinvaliditet uten skaden på 19 prosent. Riktignok trenger det ikke være sammenfall mellom medisinsk invaliditet og ervervsuførhet. Det er videre dokumentert at NN har flere mindre helseplager. Plagene kunne gjort det utfordrende for ham å arbeide i full stilling. NN har hatt enkelte sykemeldingsperioder de senere årene som underbygger dette. Retten viser avslutningsvis til at NN selv flere ganger under saken har uttalt at han anser det lite realistisk at han uten behandlingsskaden kunne ha kommet tilbake til arbeidslivet i full stilling. NN gikk tilbake på dette under hovedforhandlingen uten noen god begrunnelse for endringen.

Retten konkluderer på bakgrunn av overnevnte med at NN uten behandlingsskaden kunne ha vært i lettere fysisk arbeid i inntil 75 prosent stilling. NN er i dag 100 prosent uføretrygdet. Behandlingsskaden har hatt betydning for NNs ervervsmuligheter og dermed inntektssituasjon. Det kan ikke være tvilsomt at NN er påført et inntektstap.

Det foreligger etter rettens syn årsakssammenheng mellom behandlingsskaden og det forhold at NN er påført et inntektstap.

3. Påført og fremtidig inntektstap

Partene er enige om at utmåling av erstatning for påført og fremtidig inntektstap skal foretas i medhold av skadeerstatningsloven § 3-1, jf. pasientskadeerstatningsloven § 4. Skadeerstatningsloven § 3-1 første og annet ledd lyder:

Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden.

Erstatning for tap i inntekt og fremtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles arbeid i heimen.

Med enkle ord skal skadelidte stilles slik at følgene av skaden ikke endrer hans inntektssituasjon. Ved utmåling av pasientskadeerstatningen må man finne differansen mellom netto disponibel inntekt med og uten pasientskaden. Differansen er det nettotapet som skal erstattes. Tapt arbeidsinntekt erstattes forutsatt at det er sannsynliggjort. Partene er uenige om størrelsen på både påført og fremtidig inntektstap.

NN har nedlagt påstand om erstatning for påført og fremtidig inntektstap fastsatt etter rettens skjønn. Han har videre fremlagt beregninger hvor tapspostene er konkretisert. NN har ved beregningene lagt til grunn at han uten skaden ville ha vært i arbeid i en 100 prosent stilling. Staten har nedlagt påstand om at det skal utmåles erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til 500 000 kroner. Staten anfører at NN uten behandlingsskaden i høyden ville ha arbeidet i en 50 prosent stilling.

NN har krav på erstatning for inntektstap etter infeksjon.

Etter rettens syn er det som vist over sannsynliggjort at NN uten behandlingsskaden ville ha arbeidet i en 75 prosent stilling. NN ble 1. september 2013 fullt ut uføretrygdet. Utbetalt uføretrygd skal komme til fradrag ved beregningen av inntektstapet.

NN har beregnet sitt påførte inntektstap å være 1 036 000 kroner inkludert renter og skattepåslag. Beregningen tar utgangspunkt i årene 2013 til 2017. NN var sykemeldt i 2012 og deler av 2013, og led således begrenset inntektstap i perioden. Det fremtidige inntektstapet er beregnet til 1 160 000 kroner.

For å beregne NNs nærmere inntektstap, er det nødvendig å ta stilling til hvilken inntekt det er sannsynliggjort at NN ville hatt dersom han hadde vært i arbeid.

Retten bemerker at det er NN som har bevisbyrden for sitt økonomiske tap. Dersom tapet som kreves kompensert er større enn den lønn som fulgte av nivået på tidligere inntekter, skjerpes beviskravet, jf. Rt-2003-338. Retten kan ikke se at tapet som kreves kompensert i herværende sak er av en slik størrelsesorden at beviskravet skjerpes. NN hadde i henhold til fremlagt skattemelding en årsinntekt på 550 000 kroner i 2011.

I henhold til fremlagte utskrifter av selvangivelse/skattemelding/ligninger hadde NN en inntekt på 475 452 kroner i 2009, 462 327 kroner i 2010 og 550 000 kroner i 2011. NN pådro seg behandlingsskaden første halvdel av 2012. NN har anført at han uten behandlingsskaden ville fortsatt med fagforeningsarbeid. NN har vist til at han fra sommeren 2013 var tiltenkt stilling som avdelings- leder. NN hadde planer om å takke ja til stillingen. Staten har anført at det ikke er sannsynliggjort at NN ville ha tiltrådt den aktuelle stillingen eller lignende stilling. Det er vist til at man velges inn i slik stilling.

Etter rettens syn må det anses sannsynliggjort at NN uten behandlingsskaden ville fått tilbud om og takket ja til stilling som avdelingsleder i C eller annen tilsvarende stilling. Retten har ved vurderingen sett hen til det totale bevisbildet i saken. NN var klart kompetent og hadde relevant erfaring for stillingen. Han hadde mange års erfaring med fagforeningsarbeid både lokalt og regionalt. NN var klubbleder i B i 25 år, leder av D i 10 år og leder i E fra 2008 til 2011. NN har videre flere sentrale tillitsverv. Han har også sittet i styre. NN forklarte at han var tiltenkt stillingen som avdelingsleder, og at det ikke var andre kjente kandidater.

Retten har ved vurderingen videre sett hen til vitneforklaringen til E tiltrådte den omtvistede avdelingslederstillingen 1. mai 2013. Ifølge E fikk han tilbud om stillingen etter at NN ikke kunne påta seg denne som følge av sykdom. E forklarte at NN var en flink, respektert og fremadstormende skikkelse i arbeidsmiljøet, og at han hadde et stort nettverk. E forklarte videre at arverekken innenfor organisasjonen er tydelig, og at det er kjent på forhånd hvem som havner i de ulike rollene. Det var således en kjent sak at NN skulle overta avdelingslederstillingen etter F. E avsluttet med at NN i dag kunne vært aktuell for stillinger C sentralt. Retten er ikke kjent med forhold som taler for at NN ikke ville fått avdelingslederstillingen eller øvrige tilsvarende stillinger innenfor fagforeningsarbeid, dersom behandlingsskaden tenkes borte.

Det er fremlagt lønnstall knyttet til overnevnte avdelingslederstilling for årene 2013 til

2017. Det bemerkes at lønnstallene også må anses representative for øvrige tilsvarende stillinger innenfor fagforeningsarbeid. Retten viser til forklaringen til E på dette punkt. Lønnstallene lyder:

2013: 538 500 kroner

2014: 552 996 kroner

2015: 566 700 kroner

2016: 570 504 kroner

2017: 599 361 kroner

Lønnstallene er fremlagt av E som selv har sittet i den aktuelle stillingen de siste årene. Tallene stemmer overens med lønnstrinn 6 i henhold til fremlagt lønnstabell for Fellesforbundet. Stillingen har det aktuelle lønnstrinnet. Lønnstallene legges til grunn.

NN har i henhold til fremlagte dokumenter fra skattemyndighetene hatt følgene inntekter med skaden de samme årene. Tallene er uomtvistet.:

2013: 372 858 kroner

2014: 319 893 kroner

2015: 349 092 kroner

2016: 358 784 kroner

2017: 368 000 kroner

Retten finner på bakgrunn av overnevnte at NN uten behandlingsskaden ville ha kommet tilbake i arbeid og hatt inntekter i samsvar med overnevnte lønnstall. Retten bemerker at lønnen ikke er nevneverdig mye høyere enn den lønn NN hadde før han ble uføretrygdet. Det bemerkes videre at lønnstapet skal tilpasses en 75 prosent stilling.

Partene er enige om renter, neddiskontering skjæringstidspunkt og at det skal beregnes en skatteulempe på 20 prosent.

I henhold til beregninger basert på overnevnte tall, som også ble presentert i NNs sluttinnlegg samt prosesskriv av 30. november 2018, er NN som følge av behandlingsskaden påført et tap på 771 000 kroner inkludert renter og skatteulempe.

NNs fremtidige tap fra 2018 og frem til pensjonsalder er beregnet og neddiskontert til 869 000 kroner inkludert skatteulempe.

Retten bemerker at det i rettspraksis er lang praksis for å utmåle inntektstapet særs skjønnsmessig. Retten setter det totale inntektstapet avrundet til 1 650 000 kroner.

Spørsmålet er deretter hvorvidt det skal gjøres fradrag i erstatningen for forsikrings- utbetalinger som NN har mottatt fra sine private forsikringsordninger. Staten anfører at det skal gjøres fradrag i erstatningen for samtlige forsikringsutbetalinger med 20 prosent. NN bestrider at det skal gjøres fradrag.

Partene er enige om at spørsmålet om fradrag reguleres av skadeerstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Bestemmelsen lyder:

Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.

Bestemmelsen er en såkalt «kan-regel», og gir adgang til å gjøre fradrag for visse forsikringsytelser. Hvorvidt det er rimelig å gjøre fradrag må avgjøres på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering. Det naturlige utgangspunktet ved drøftelsen er størrelsen på forsikringsutbetalingene, jf. blant annet Rt-1999- 1967. Det må videre foretas en vurdering av om fradrag er rimelig alle forhold tatt i betrakting.

I fremlagte brev fra Tryg Forsikring av henholdsvis 17. september 2013 og 15. mai 2014 fremgår at NN har mottatt erstatningsutbetalinger i forbindelse med behandlings- skaden. Av brevene fremgår at han har mottatt henholdsvis 582 484 kroner i menerstatning og 562 617 kroner i erstatning for tap i fremtidig erverv. NN har i retten erkjent at han har mottatt totalt 1 145 101 kroner i forsikringsutbetalinger fra Tryg Forsikring.

I brevet av 17. september 2013 fremgår at Tryg Forsikring samme dag utbetalte ytterligere 213 260 kroner til NN. NN har avvist at han har mottatt beløpet. At overnevnte totalsum ikke er utbetalt til NN stemmer med det han oppgav til Norsk pasientskade- erstatning ved skjema fra 2014. Retten finner ikke å ta beløpet inn i fradragsvurderingen.

I henhold til rettspraksis er det blitt ansett som rimelig å gjøre fradrag for utbetalte forsikringsytelser når ytelsene overstiger 500 000 kroner, og fradraget tilsvarer om lag 20 prosent av den utbetalte forsikringen. Utbetalte forsikringsytelser i herværende sak omhandler beløp på 1 145 101 kroner. Etter rettens syn utgjør ytelsen et så vidt stort beløp at det er forsvarlig og rimelig å gjøre et fradrag etter skadeerstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet pkt.

Retten finner etter en samlet vurdering at det skal gjøres et skjønnsmessig fradrag i erstatningen med 200 000 kroner.

Retten konkluderer med NN har krav på erstatning for inntektstap etter infeksjon, og  at Staten v/ Pasientskadenemnda skal dekke NNs påførte og fremtidige inntektstap med 1 450 000 kroner.

4. Pensjonstap

NN har anført at han på bakgrunn av behandlingsskaden vil få et tap i alderspensjon. Det er ikke fremlagt konkrete beregninger for pensjonstapet under henvisning til at det knytter seg stor usikkerhet rundt pensjonsordningene i fremtiden. NN har imidlertid fremsatt et skjønnsmessig krav til dekning av fremtidig pensjonstap med 50 000 kroner.

Staten bestrider at NN har lidt et pensjonstap. Det hevdes videre at kravet på 50 000 kroner verken er dokumentert eller tilstrekkelig sannsynliggjort.

Pensjonstap er en tapspost som kan kreves erstattet, jr. Rt-1993—1524. Pensjonstapet beregnes som utgangspunkt ut fra en differansebetraktning mellom trygdenivået (pensjonen) med pasientskaden og uten pasientskaden fra pensjonsalder og frem til statistikkens dødsår.

I henhold til lov om obligatorisk tjenestepensjon har man krav på innskudd på minst 2 prosent av lønn. Retten har som vist over funnet det sannsynliggjort at NN uten behandlingsskaden ville hatt arbeid i C. C har avtale med Sparebank 1 om innskudd på 6 prosent av lønn. Avtalen er fremlagt for retten. Kravet anses således tilstrekkelig dokumentert og sannsynliggjort.

Retten foretar en skjønnsmessig vurdering og setter pensjonstapet til 50 000 kroner. Retten kan ikke se at posten er beregnet for høyt.

5. Saksomkostninger

Den part som har vunnet saken, har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. bestemmelsens annet ledd.

Spørsmålet er hvorvidt NN kan anses for å ha fått medhold «i det vesentlige». NN nedla påstand om erstatning fastsatt etter rettens skjønn. Han har likevel fremlagt beregninger som knytter seg til et nærmere presisert økonomisk tap. NN har fått medhold i et lavere erstatningsbeløp enn de fremlagte beregninger skulle tilsi.

Ved avgjørelsen av om saken må anses for å være vunnet i det vesentlige, må det tas hensyn til hvor tyngdepunktet i saken ligger, jf. Rt-2010-727, Rt-2011-44 og Rt-2011-699. Det skal ved vurderingen blant annet ses hen til hvilke deler av saken som har tatt lengst tid under hovedforhandlingen og krevd mest forberedelse.

Etter rettens syn må NN anses for å ha fått medhold i det vesentlige. Retten har ved vurderingen sett hen til sakens tyngdepunkt som knytter seg til Hanens ervervsevne uten behandlingsskaden og fastsettelse av inntekt. NN fikk medhold i hvilken inntekt som skal legges til grunn. Han fikk videre medhold i en høyere arbeidsførhetsgrad enn Staten anførte. Det bemerkes at NN ikke fikk fullstendig medhold all den tid han under hovedforhandlingen argumenterte for at han var 100 prosent ervervsfør uten skaden.

NN skal på bakgrunn av overnevnte ha erstattet sine sakskostnader for tingretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd jf. annet ledd. Det er de rimelige og nødvendige kostnadene som kan kreves dekket, jf. § 20-5 første og femte ledd.

NNs prosessfullmektig, advokat Renate Lia har fremlagt en sakskostnadsoppgave i saken. Salærkravet lyder på 336 096 kroner. I tillegg er det krevd dekning for innhenting av fastlegejournal med 85 kroner, rettsgebyr med 8 392 kroner, og utgifter med rettsoppnevnt sakkyndig med 33 660 kroner. Det er videre krevd dekning for NNs kostnader, herunder flybilletter tur/retur Bergen for undersøkelse hos sakkyndig Halvor Næss med 2 467 kroner samt bilgodtgjørelse og parkering for NN under hovedforhandlingen med totalt 1 424 kroner. Kravet utgjør samlet 382 124 kroner.

Staten har fremsatt innvendinger mot advokat Lias salærkrav. Staten har anført at kravet er uforholdsmessig høyt. Retten foretar videre en vurdering på selvstendig grunnlag av hva som utgjør rimelig og nødvendige kostnader i saken, jf. tvisteloven § 20-5 første og femte ledd. Staten har fremlagt en sakskostnadsoppgave på 49 806 eks mva.

Retten er etter en samlet vurdering kommet frem til at advokat Lia sitt salærkrav er for høyt. Etter rettens syn overskrider kravet det som må anses som rimelig og nødvendig sakens omfang og kompleksitet tatt i betraktning. Retten har videre sett hen til den store forskjellen det er mellom de to salærkravene. Retten bemerker at statens salærkrav utgjør selvkost og således er kunstig lavt. Videre er det naturlig at saksøker som har bevisbyrden har et noe høyere krav. Hovedforhandlingen tok to dager.

Retten er etter en samlet vurdering kommet til at kravet om sakskostnader skal fastsettes skjønnsmessig hvor alle forhold og poster hensyntas, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Retten setter de samlede sakskostnadene til 250 000 kroner inkludert mva. Retten anser beløpet å utgjøre «nødvendige kostnader ved saken», jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Det bemerkes at kun advokatens salærkrav er nedjustert. De øvrige kostnadene skal dekkes fult ut, herunder salærkravet til rettsoppnevnt sakkyndig.

Retten har videre vurdert unntaksbestemmelsen i § 20-2 (3), men finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten helt eller delvis fra sakskostnadsansvaret.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Årsaken er tett beramming og stor saksmengde ved Oslo tingrett.

DOMSSLUTNING

1. Staten v/ Pasientskadenemnda dømmes til å betale til NN 1 500 000 – enmillionfemhundretusen – kroner i erstatning for påført og fremtidig inntektstap inkludert skattepåslag, renter, skatteulempe og pensjonstap innen

2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

2. Staten v/ Pasientskadenemnda dømmes til å betale NN 250 000 – tohundreogfemtitusen – kroner til dekning av sakskostnader innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

 

Retten hevet

Solveig Haraldseth

Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.

 

Veiledning om anke i sivile saker

I sivile saker er det reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 som gjelder for anke. Reglene for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger er litt ulike. Nedenfor finner du mer informasjon og veiledning om reglene.

Ankefrist og gebyr

Fristen for å anke er én måned fra den dagen avgjørelsen ble gjort kjent for deg, hvis ikke retten har fastsatt en annen frist. Disse periodene tas ikke med når fristen beregnes (rettsferie):

–     fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag

–     fra og med 1. juli til og med 15. august

–     fra og med 24. desember til og med 3. januar

Den som anker, må betale behandlingsgebyr. Du kan få mer informasjon om gebyret fra den domstolen som har behandlet saken.

Hva må ankeerklæringen inneholde?

I ankeerklæringen må du nevne

–     hvilken avgjørelse du anker

–     hvilken domstol du anker til

–     navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger

–     hva du mener er feil med den avgjørelsen som er tatt

–     den faktiske og rettslige begrunnelsen for at det foreligger feil

–     hvilke nye fakta, bevis eller rettslige begrunnelser du vil legge fram

–     om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den

–     det kravet ankesaken gjelder, og hvilket resultat du krever

–     grunnlaget for at retten kan behandle anken, dersom det har vært tvil om det

–     hvordan du mener at anken skal behandles videre

Hvis du vil anke en tingrettsdom til lagmannsretten

Dommer fra tingretten kan ankes til lagmannsretten. Du kan anke en dom hvis du mener det er

–     feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i dommen

–     feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)

–     feil i saksbehandlingen

Hvis du ønsker å anke, må du sende en skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har behandlet saken. Hvis du fører saken selv uten advokat, kan du møte opp i tingretten og anke muntlig. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater, anker muntlig.

Det er vanligvis en muntlig forhandling i lagmannsretten som avgjør en anke over en dom. I ankebehandlingen skal lagmannsretten konsentrere seg om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet, og som det er knyttet tvil til.

Lagmannsretten kan nekte å behandle en anke hvis den kommer til at det er klart at dommen fra tingretten ikke vil bli endret. I tillegg kan retten nekte å behandle noen krav eller ankegrunner, selv om resten av anken blir behandlet.

Retten til å anke er begrenset i saker som gjelder formuesverdi under 125 000 kroner Hvis anken gjelder en formuesverdi under 125 000 kroner, kreves det samtykke fra lagmannsretten for at anken skal kunne bli behandlet

Når lagmannsretten vurderer om den skal gi samtykke, legger den vekt på

–     sakens karakter

–     partenes behov for å få saken prøvd på nytt

–    om det ser ut til å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket, eller ved behandlingen av saken

Hvis du vil anke en tingretts kjennelse eller beslutning til lagmannsretten

En kjennelse kan du som hovedregel anke på grunn av

–     feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i kjennelsen

–     feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)

–     feil i saksbehandlingen

Kjennelser som gjelder saksbehandlingen, og som er tatt på bakgrunn av skjønn, kan bare ankes dersom du mener at skjønnsutøvelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.

En beslutning kan du bare anke hvis du mener

–     at retten ikke hadde rett til å ta denne typen avgjørelse på det lovgrunnlaget, eller

–     at avgjørelsen åpenbart er uforsvarlig eller urimelig

Hvis tingretten har avsagt dom i saken, kan tingrettens avgjørelser om saksbehandlingen ikke ankes særskilt. Da kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.

Kjennelser og beslutninger anker du til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anken avgjøres normalt ved kjennelse etter skriftlig behandling i lagmannsretten.

Hvis du vil anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett

Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.

Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke gis bare når anken gjelder spørsmål som har betydning utover den aktuelle saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.

Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta anker over kjennelser og beslutninger til behandling. Hvis de blir tatt til behandling, er det som regel hvis spørsmålet har betydning utover den aktuelle saken, hvis andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller hvis saken reiser omfattende bevisspørsmål.

Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.

Anke over lagmannsrettens kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.