Fotoperasjon på barn førte til pasientskade – fikk erstatning

En gutt ble operert for hulfot da han var 12 år gammel. Før operasjonen hadde han forholdsvis beskjedne plager og fungerte godt i hverdagen. Etter inngrepet utviklet han etter hvert betydelige smerter og funksjonsnedsettelse, med store konsekvenser for skolegang, fritidsaktiviteter og muligheten til å komme i arbeid.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda avslo først kravet om erstatning. Begge instanser mente at operasjonen var gjennomført i tråd med god medisinsk praksis, og at plagene skyldtes guttens opprinnelige fotlidelse.

Etter at saken ble brakt inn for retten, kom en rettsoppnevnt sakkyndig til en helt annen konklusjon. Staten erkjente deretter erstatningsansvar, og saken ble avsluttet ved utenrettslig forlik.

Operasjon for hulfot i ung alder

Gutten hadde utviklet hulfot, en tilstand hvor fotbuen er unormalt høy. Tilstanden kan medføre smerter, feilstilling og vanskeligheter med å belaste foten. Alvorlighetsgraden varierer betydelig, og mange pasienter kan behandles uten kirurgiske inngrep.

Før operasjonen hadde gutten noe smerter ved større fysisk belastning, men han deltok i skole og fritidsaktiviteter. Fotstillingen var moderat avvikende, og foten var fortsatt forholdsvis bevegelig.

Det ble likevel besluttet å gjennomføre en omfattende operasjon med korreksjon av både knokler og bløtdeler. Inngrepet omfattet blant annet korrigering av hælbeinet og mellomfoten, flytting av en sene og avstivning av et ledd i stortåen.

Operasjonen ble gjennomført uten registrerte komplikasjoner. Ved de første kontrollene var resultatet tilsynelatende tilfredsstillende.

Betydelige smerter og funksjonsnedsettelse

Etter noen år utviklet gutten økende smerter i foten. Smertene ble etter hvert så omfattende at han periodevis måtte benytte krykker. Han fikk også problemer med søvn og betydelig redusert gangfunksjon.

Han utviklet blant annet overfølsomhet ved berøring av foten og smerter som hadde karakter av nervesmerter. Det ble nødvendig med oppfølging ved smerteklinikk og behandling med blant annet smertelindrende plaster.

Plagene fikk store konsekvenser for skolegangen. Han hadde betydelig fravær og måtte avbryte videregående opplæring. Også mulighetene for fysisk aktivitet og senere yrkesutøvelse ble vesentlig begrenset.

Det sentrale spørsmålet var om disse plagene skyldtes den opprinnelige hulfoten, eller om de helt eller delvis var en følge av operasjonen.

NPE og Pasientskadenemnda avslo erstatning

Det ble fremmet krav om pasientskadeerstatning med anførsel om at operasjonen ikke skulle vært gjennomført uten grundigere utredning og forsøk med alternative behandlingsmetoder.

Det ble også anført at gutten og foreldrene ikke hadde fått tilstrekkelig informasjon om risikoen ved inngrepet, og at oppfølgingen etter operasjonen hadde vært mangelfull.

NPE innhentet en sakkyndig vurdering fra spesialist i ortopedisk kirurgi. Den sakkyndige mente at det forelå tilstrekkelig indikasjon for operasjonen, og at behandlingen hadde vært i samsvar med god medisinsk praksis.

NPE avslo derfor erstatningskravet. Avslaget ble påklaget til Pasientskadenemnda, som opprettholdt vedtaket.

Begrunnelsen var i hovedsak at guttens senere plager mest sannsynlig skyldtes den opprinnelige fotlidelsen og ikke operasjonen.

Søksmål og oppnevning av ny sakkyndig

På vegne av gutten tok jeg ut søksmål mot staten ved Pasientskadenemnda. Det ble blant annet gjort gjeldende at operasjonen var gjennomført på sviktende medisinsk grunnlag, og at det ikke var gitt tilstrekkelig informasjon om behandlingsalternativer og risiko.

Retten oppnevnte en ny sakkyndig, spesialist i ortopedisk kirurgi, som gjennomgikk den medisinske dokumentasjonen og foretok en personlig undersøkelse av gutten.

Den rettsoppnevnte sakkyndige kom til at indikasjonen for operasjonen hadde vært svak, og at utredningen før inngrepet ikke hadde vært i samsvar med god medisinsk praksis.

Han fremhevet særlig at gutten hadde en moderat og forholdsvis bevegelig hulfot, og at plagene før inngrepet var begrensede.

Etter den sakkyndiges vurdering burde det vært gjennomført grundigere nevrologisk utredning og forsøkt konservativ behandling, blant annet med spesialtilpassede sko, fotsenger og fysioterapi, før operasjon ble tilbudt.

Mangelfull informasjon før operasjonen

Et annet sentralt spørsmål var hvilken informasjon gutten og foreldrene hadde fått før inngrepet.

Det forelå ingen dokumentasjon på at de var informert om risikoen for vedvarende plager, komplikasjoner eller alternative behandlingsmetoder.

Den rettsoppnevnte sakkyndige viste blant annet til at det var en risiko på minst 20 prosent for tilbakefall av fotdeformiteten, selv ved korrekt gjennomført operasjon.

Han konkluderte med at informasjonen før operasjonen ikke hadde vært i samsvar med god medisinsk praksis.

Dette hadde særlig betydning fordi pasienten var et barn, og fordi det ikke var dokumentert at mindre inngripende behandling var tilstrekkelig forsøkt.

Den sakkyndige vurderte derimot den postoperative oppfølgingen som tilfredsstillende. Kritikken gjaldt derfor først og fremst utredningen, beslutningen om å operere og informasjonen i forkant.

Operasjonen var sannsynlig årsak til smertene

Den rettsoppnevnte sakkyndige konkluderte også med at det var mer enn 50 prosent sannsynlig at operasjonen hadde bidratt vesentlig til guttens senere plager.

Han mente at den opprinnelige hulfoten kunne forklare enkelte av problemene, men ikke de betydelige nervesmerter som hadde utviklet seg.

Etter hans vurdering ville gutten mest sannsynlig hatt vesentlig mindre plager dersom han hadde fått konservativ behandling fremfor operasjon.

Den samlede varige medisinske invaliditeten ble vurdert til 20 prosent. Av dette ble 5 prosent knyttet til den opprinnelige grunnlidelsen, mens 15 prosent varig medisinsk invaliditet ble vurdert å skyldes operasjonen og følgene av denne.

Dette var en vesentlig annen medisinsk vurdering enn den som lå til grunn for de tidligere avslagene.

Staten erkjente erstatningsansvar

Etter at den rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring forelå, ble det inngått utenrettslig forlik med staten ved Pasientskadenemnda.

Forliket innebar at staten erkjente at gutten hadde krav på pasientskadeerstatning som følge av operasjonen.

Saken ble dermed avsluttet før hovedforhandlingen, og retten hevet saken som forlikt.

Staten påtok seg også å dekke advokatutgiftene og kostnadene i forbindelse med rettssaken, herunder utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndige.

Saken ble deretter sendt tilbake til NPE for beregning av erstatningens størrelse.

NPE tilkjente 901 000 kroner i erstatning

Etter at erstatningsansvaret var erkjent, fremsatte NPE et forslag om samlet erstatning på 820 000 kroner.

Jeg fremmet innsigelser mot erstatningsforslaget, blant annet fordi erstatningen for påførte og fremtidige utgifter etter mitt syn var satt for lavt.

NPE traff deretter vedtak om en samlet erstatning på 901 000 kroner.

Av dette utgjorde standardisert barneerstatning 820 008 kroner. Videre ble det tilkjent 20 000 kroner for påførte utgifter, 50 000 kroner for fremtidige utgifter og 10 000 kroner for skatteulempe.

Fordi gutten var under 16 år på skadetidspunktet, ble erstatningen beregnet etter reglene om standardisert barneerstatning i skadeserstatningsloven § 3-2 a. Denne erstatningen omfatter blant annet tap av fremtidig inntekt, menerstatning og redusert hjemmearbeidsevne.

Vedtaket om erstatningens størrelse ble senere påklaget. Det er blant annet bedt om ytterligere medisinsk vurdering av invaliditetsgraden. Det foreliggende vedtaket er derfor ikke nødvendigvis det endelige erstatningsoppgjøret.

Betydningen av en uavhengig sakkyndig vurdering

Denne saken illustrerer hvor stor betydning en ny og uavhengig medisinsk vurdering kan ha i pasientskadesaker.

Både NPE og Pasientskadenemnda hadde avslått kravet med henvisning til at behandlingen var forsvarlig, og at plagene skyldtes grunnlidelsen.

Den rettsoppnevnte sakkyndige kom imidlertid til at operasjonen ikke burde vært tilbudt på det foreliggende grunnlaget, og at den mest sannsynlig hadde påført gutten betydelige varige plager.

Saken viser også at et kirurgisk inngrep kan være teknisk korrekt utført, men likevel innebære svikt i helsehjelpen dersom indikasjonen for operasjonen ikke er tilstrekkelig vurdert.

For pasienter som får avslag fra NPE og Pasientskadenemnda, kan det derfor være grunn til å undersøke om de medisinske vurderingene bygger på et riktig og fullstendig faktisk grunnlag.

I denne saken førte søksmålet og den nye sakkyndige vurderingen til at staten erkjente erstatningsansvar, etter at gutten først hadde fått avslag både fra NPE og Pasientskadenemnda.