Tingretten ga pasienten medhold etter forsinket diagnostikk og behandling av alvorlig ankelskade
Tingretten har i en pasientskadesak kommet til at Staten v/Pasientskadenemnda er erstatningsansvarlig etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Saken gjelder en ung kvinne som pådro seg en alvorlig ankelskade etter et fall i august 2023. Tingretten kom til at det forelå svikt ved den initiale diagnostiseringen og oppfølgingen ved sykehuset, og at denne svikten med sannsynlighetsovervekt førte til et dårligere behandlingsresultat og en større varig skade.
Dommen er anket av staten og er derfor ikke rettskraftig.
Ankelskaden ble først vurdert som et vanlig overtråkk
Pasienten skadet høyre ankel etter et fall i en trapp. Ved den første vurderingen ble det tatt røntgenbilder som ikke viste brudd eller feilstilling. Skaden ble derfor behandlet som et ordinært overtråkk med støtte og krykker.
Plagene vedvarte imidlertid. En CT-undersøkelse noen uker senere viste et brudd i bakre del av ankelen. Det ble fortsatt valgt konservativ behandling. Det ble ikke avtalt noen nærmere kontroll ved sykehuset.
MR-undersøkelse i september 2023 viste et langt mer omfattende skadebilde. Det forelå blant annet skade på fremre syndesmoseligament, skade i membrana interossea og skade på ytre leddbånd i ankelen. Pasienten hadde fortsatt betydelige smerter, følelse av ustabilitet og redusert funksjon.
Syndesmosen er forbindelsen mellom skinnebenet og leggbenet like over ankelen. En ustabil syndesmoseskade kan være vanskelig å diagnostisere og kan i enkelte tilfeller kreve kirurgisk stabilisering.
Private ortopeder mente skaden burde opereres
Pasienten oppsøkte etter hvert privat ortoped. Han vurderte skaden som en ustabil syndesmoseskade og mente det forelå indikasjon for kirurgisk behandling. En annen ortoped med særlig kompetanse på ankelskader sluttet seg senere til denne vurderingen.
Ved sykehuset ble det imidlertid fortsatt valgt konservativ behandling. Først i februar 2024 fant sykehuset indikasjon for kirurgi. Operasjonen ble gjennomført i juni 2024. Det ytre leddbåndet ble rekonstruert, men syndesmosen ble ikke stabilisert fordi det under operasjonen ikke ble påvist tilstrekkelig instabilitet.
Pasienten fikk fortsatt betydelige plager etter operasjonen. Senere undersøkelser viste også en objektivt påvist skade på nervus peroneus.
Rettsoppnevnt sakkyndig mente oppfølgingen sviktet
Under behandlingen av saken for tingretten ble ortoped oppnevnt som rettens sakkyndig.
Sakkyndig mente at den første vurderingen av skaden som et vanlig overtråkk isolert sett kunne være forståelig, men at oppfølgingen ikke var i samsvar med god medisinsk praksis. Etter hans vurdering burde det vært avtalt ny kontroll etter omtrent én uke med ny klinisk vurdering og eventuelt supplerende bildediagnostikk.
Han vurderte at en slik kontroll mest sannsynlig ville ha ført til riktig diagnose på et langt tidligere tidspunkt. Pasienten ville da mest sannsynlig blitt tilbudt artroskopi og stabilisering av syndesmosen. Sakkyndig uttalte også at de fleste ankelspesialister ville ha anbefalt operativ behandling av det aktuelle skadebildet.
Et sentralt spørsmål i saken var derfor ikke om konservativ behandling av en ankelskade generelt kan være forsvarlig. Spørsmålet var om denne konkrete pasientens skade og symptomer burde ha utløst tettere kontroll og tidligere utredning.
Tingretten fant at det forelå behandlingssvikt
Tingretten la til grunn at det ikke var selve den første konservative behandlingen som utgjorde svikten. Retten aksepterte at skaden innledningsvis kunne behandles som et overtråkk ut fra de opplysningene som da forelå.
Svikten besto etter rettens vurdering i at skademekanismen og det videre symptombildet ikke ble fulgt opp med tilstrekkelig kontroll og ny klinisk vurdering.
Retten la særlig vekt på den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering. En tidlig kontroll ville mest sannsynlig ført til at riktig diagnose ble stilt tidligere og at operativ behandling ble vurdert og tilbudt på et tidligere tidspunkt. Retten viste også til at flere ortopeder senere vurderte skadebildet som operasjonskrevende.
Staten hadde blant annet anført at det i helsevesenet kan være flere behandlingsalternativer som alle ligger innenfor god medisinsk praksis, og at det ikke kan stilles krav om optimal behandling i ettertid.
Tingretten var enig i det rettslige utgangspunktet, men fant likevel at oppfølgingen i denne konkrete saken lå under det nivået pasienten med rimelighet kunne forvente.
Årsakssammenheng mellom forsinkelsen og skadeutviklingen
Det var ikke tilstrekkelig å konstatere at oppfølgingen hadde vært mangelfull. Pasienten måtte også sannsynliggjøre at svikten hadde ført til en større skade.
Også på dette punktet fikk hun medhold.
Den rettsoppnevnte ortopeden vurderte at tidlig korrekt diagnose og operasjon med mer enn 50 prosent sannsynlighet ville gitt et bedre resultat med mindre plager. Han mente at forsinkelsen hadde medført en større varig medisinsk invaliditet enn pasienten ellers ville hatt.
Tingretten la denne vurderingen til grunn og konkluderte med at den mangelfulle diagnostiseringen og oppfølgingen hadde medført et dårligere behandlingsresultat og større varig medisinsk skade.
Staten har anket dommen
Staten v/Pasientskadenemnda har anket tingrettens dom til lagmannsretten. Staten bestrider både tingrettens vurdering av behandlingssvikten og årsakssammenhengen, og mener blant annet at tingretten har lagt til grunn en for streng sviktnorm.
Fra pasientens side fastholdes det at tingrettens vurdering er riktig. Det vises særlig til vurderingen fra den rettsoppnevnte ortopediske sakkyndige og til det samlede medisinske forløpet.
Saken er dermed ikke endelig avgjort.
Betydningen for andre pasientskadesaker
Dommen illustrerer et viktig utgangspunkt i pasientskaderetten. Det er ikke enhver forsinkelse eller ethvert dårlig behandlingsresultat som innebærer svikt etter pasientskadeloven. Samtidig må helsepersonell reagere når skadeforløpet, symptomene og senere funn tilsier at den opprinnelige diagnosen eller behandlingsplanen kan være feil.
Ved spørsmål om forsinket diagnostikk er det ofte avgjørende å vurdere hva som mest sannsynlig ville skjedd dersom pasienten hadde blitt korrekt undersøkt og behandlet på et tidligere tidspunkt. Dersom tidligere diagnostikk og behandling sannsynligvis ville gitt et bedre resultat, kan vilkåret om årsakssammenheng være oppfylt.
Saken viser også betydningen av uavhengige sakkyndige vurderinger. I kompliserte pasientskadesaker kan det være betydelig medisinsk uenighet om både behandlingsvalg, tidspunkt for behandling og betydningen av en eventuell forsinkelse. Da vil den konkrete og faglig begrunnede vurderingen av behandlingsforløpet ofte bli helt sentral.
