Pasientskadeerstatning etter forsinket behandling av infeksjon – saken endte med forlik

En mann fikk omfattende og varige skader etter at behandlingen av en infeksjon i ankelen ble forsinket. Norsk pasientskadeerstatning (NPE) erkjente ansvar og utbetalte erstatning, men det oppstod uenighet om størrelsen på inntektstapet. Etter at saken ble brakt inn for tingretten, ble partene enige om et utenrettslig forlik under rettsmekling.

Forsinket behandling av infeksjon etter ankelbrudd

Saken gjaldt en mann som i 2019 pådro seg et alvorlig ankelbrudd i forbindelse med en fritidsulykke. Han ble operert og fikk satt inn plater og skruer for å stabilisere bruddet. I tiden etter operasjonen oppstod det imidlertid problemer med sårtilhelingen, og det utviklet seg en infeksjon.

Til tross for gjentatte legekonsultasjoner og antibiotikabehandling ble infeksjonen ikke fulgt opp på en tilfredsstillende måte. Først etter flere uker ble mannen henvist til videre behandling ved ortopedisk avdeling.

Det viste seg etter hvert at infeksjonen hadde utviklet seg til en alvorlig tilstand som nødvendiggjorde flere omfattende operasjoner.

Under behandlingsforløpet måtte deler av benet fjernes. Mannen gjennomgikk langvarig antibiotikabehandling og flere kirurgiske inngrep. Han utviklet også blodpropp i lungene. Til slutt ble det nødvendig å avstive ankelleddet.

Selv etter at infeksjonen var behandlet, hadde mannen betydelige smerter, nedsatt bevegelighet og redusert funksjonsevne i benet.

NPE erkjente ansvar for behandlingssvikt

Mannen fremsatte krav om pasientskadeerstatning overfor Norsk pasientskadeerstatning.

NPE kom til at det hadde vært svikt ved oppfølgingen av infeksjonen, og at mannen skulle vært henvist til ortopedisk avdeling på et tidligere tidspunkt.

Det ble lagt til grunn at behandlingen av infeksjonen var forsinket med omtrent én måned.

NPE vurderte at denne forsinkelsen hadde ført til et mer langvarig og omfattende behandlingsforløp og et dårligere sluttresultat enn mannen ellers ville hatt.

Det var imidlertid viktig å skille mellom følgene av det opprinnelige ankelbruddet og de ytterligere skadene som skyldtes den forsinkede infeksjonsbehandlingen.

NPE erkjente ikke ansvar for selve bruddet eller for at infeksjonen oppstod, men for de ekstra skadefølgene som kunne tilskrives behandlingssvikten.

Dette skillet fikk betydning for den senere erstatningsutmålingen.

Varige skader og redusert arbeidsevne

Mannen var i slutten av 20-årene da skaden inntraff. Han var fullt arbeidsfør og hadde fagutdanning innen et teknisk håndverksfag. Han hadde også gjennomført videre utdanning som ingeniør.

På skadetidspunktet stod han foran en positiv utvikling i arbeidslivet, med nye arbeidsoppgaver og forventninger om høyere inntekt.

Etter behandlingsskaden var situasjonen vesentlig endret.

Mannen hadde betydelige smerter og funksjonsnedsettelse i benet. Han kunne ikke lenger utføre flere av de fysiske arbeidsoppgavene som tidligere hadde vært en naturlig del av arbeidet.

Særlig arbeid som krevde bruk av stiger, arbeid i høyden og andre fysisk belastende oppgaver, var vanskelig eller umulig å gjennomføre.

Han klarte etter hvert å komme tilbake i en tilrettelagt stilling på omtrent 50 prosent, hvor arbeidsoppgavene hovedsakelig var administrative.

En medisinsk spesialist vurderte den samlede varige medisinske invaliditeten til 25 prosent. Det ble samtidig vurdert at bare en mindre del av invaliditeten skyldtes den opprinnelige skaden.

Også NAV hadde vurdert mannens arbeidsevne og konkludert med at mulighetene for ordinært arbeid var begrenset.

NPE utbetalte først nærmere 1,4 millioner kroner

I 2022 traff NPE vedtak om erstatning på samlet kr 1 395 000.

Erstatningen omfattet blant annet menerstatning, påført inntektstap, redusert evne til arbeid i hjemmet, utgifter og renter.

Mannen var imidlertid ikke enig i erstatningsutmålingen, og vedtaket ble påklaget til Pasientskadenemnda.

I 2024 kom Pasientskadenemnda til at han hadde krav på ytterligere erstatning for redusert evne til arbeid i hjemmet.

Erstatningen ble dermed økt til samlet kr 1 579 796.

Nemnda fant imidlertid ikke grunnlag for å øke erstatningen for inntektstap.

Det var særlig dette spørsmålet som førte til at saken senere ble brakt inn for domstolene.

Uenighet om erstatning for inntektstap

Et sentralt spørsmål var hvilken inntekt mannen mest sannsynlig ville hatt dersom behandlingsskaden ikke hadde inntruffet.

Mannen hadde allerede før skaden inngått en arbeidsavtale som innebar en betydelig lønnsøkning etter fullført ingeniørutdanning.

Han hadde dessuten en arbeidssituasjon hvor han hadde muligheter for videre faglig og økonomisk utvikling.

Fra mannens side ble det anført at han uten behandlingsskaden ville arbeidet i full stilling og hatt en vesentlig høyere inntekt enn han faktisk hadde med skaden.

Selv om han hadde oppnådd en relativt høy lønnsinntekt i sin tilrettelagte deltidsstilling, var det etter hans oppfatning ikke riktig å legge til grunn at han dermed ikke hadde lidt et betydelig økonomisk tap.

Det avgjørende måtte være forskjellen mellom den inntekten han sannsynligvis ville hatt uten behandlingsskaden, og den inntekten han faktisk kunne oppnå med skaden.

Dette er et grunnleggende prinsipp ved beregning av erstatning for inntektstap.

Staten bestred kravet om ytterligere erstatning

Staten ved Pasientskadenemnda bestred at mannen hadde krav på ytterligere erstatning.

Det ble blant annet anført at han ikke hadde sannsynliggjort den høye inntektsutviklingen som ble lagt til grunn i erstatningskravet.

Staten viste til at det stilles skjerpede krav til dokumentasjon når skadelidte anfører at inntekten uten skaden ville hatt en ekstraordinær utvikling.

Det ble også vist til at mannen hadde en fleksibel arbeidssituasjon, og at han kunne tilpasse arbeidsoppgavene til sin reduserte funksjonsevne.

Videre anførte staten at deler av hans funksjonsnedsettelse måtte tilskrives det opprinnelige ankelbruddet, og ikke behandlingsskaden.

Fra mannens side ble det imidlertid vist til arbeidsavtaler, lønnsopplysninger, gjennomført utdanning og medisinske vurderinger som dokumentasjon for kravet.

Det ble også fremhevet at en redusert fysisk arbeidsevne kunne få betydelige konsekvenser for inntektsevnen, selv om mannen fortsatt var i stand til å utføre administrative arbeidsoppgaver.

Søksmål mot Pasientskadenemnda

Etter at Pasientskadenemnda hadde opprettholdt den tidligere vurderingen av inntektstapet, ble det tatt ut søksmål mot staten.

Søksmålet gjaldt krav om ytterligere erstatning for både påført og fremtidig inntektstap.

I stevningen ble det fremsatt et samlet erstatningskrav på over 9,5 millioner kroner, med fradrag for tidligere utbetalt erstatning for inntektstap.

Kravet bygget på en beregning av mannens forventede inntektsutvikling uten behandlingsskaden, sammenholdt med hans faktiske og forventede inntekter etter skaden.

Staten bestred kravet og nedla påstand om frifinnelse.

Saken reiste dermed spørsmål både om medisinsk årsakssammenheng, fremtidig arbeidsevne og hvilke beviskrav som skulle stilles til en forventet høy inntektsutvikling.

Saken ble løst ved rettsmekling

Forliket innebar at mannen ble tilkjent ytterligere kr 4 500 000 i erstatning for fremtidig inntektstap, inkludert skatteulempe på kr 900 000. Han hadde tidligere fått tilkjent kr 1 579 796 fra NPE

og Pasientskadenemnda. Den samlede erstatningen utgjorde dermed kr 6 079 796. I tillegg påtok staten seg å dekke mannens sakskostnader for tingretten med kr 300 000 og advokatutgifter

under klagebehandlingen med kr 62 454. Forliket innebar således en betydelig økning av den opprinnelige erstatningen.

Betydningen av saken

Saken illustrerer flere sentrale problemstillinger ved erstatningsutmåling etter pasientskade.

Selv om NPE erkjenner ansvar for en behandlingsskade, kan det oppstå betydelig uenighet om hvilke økonomiske konsekvenser skaden har fått.

Dette gjelder særlig når skadelidte er ung, har gode fremtidige inntektsmuligheter og samtidig klarer å opprettholde en viss yrkesaktivitet til tross for betydelige helseplager.

At en skadelidt fortsatt er i arbeid og har en relativt høy inntekt, innebærer ikke nødvendigvis at vedkommende ikke har krav på ytterligere erstatning.

Det avgjørende er hva skadelidte sannsynligvis ville tjent dersom behandlingsskaden ikke hadde skjedd.

Saken viser også betydningen av å dokumentere den forventede inntektsutviklingen gjennom arbeidsavtaler, utdanning, lønnsopplysninger og øvrige relevante bevis.

Et vedtak fra Pasientskadenemnda er ikke nødvendigvis det endelige resultatet i en pasientskadesak. Dersom det er grunnlag for å bestride erstatningsutmålingen, kan saken bringes inn for domstolene. Som denne saken viser, kan en rettslig prosess også føre til at partene finner en minnelig løsning gjennom rettsmekling.