RETTSSAKER – DOMMER

Erstatning etter kneprotese – 16-012193TVI-OTIR/04

En mann f. 1958, fikk i 2005 innsatt kneprotese i sitt høyre kne.

Bakgrunnen var at han i flere år hadde hatt økende plager etter et fall på ski, og hvor han hadde pådratt seg en bruskskade. Det var usikker årsak til smertene da det ikke var slitasje i leddet. Det var således svak indikasjon for innsetting av protese.

Etter proteseoperasjonen utviklet han stivhet i kneleddet og etter hvert en betydelig forverret smertetilstand i form av CRPS (Komplekst regionalt smertesyndrom). Det ble foretatt flere reoperasjoner med fjerning av arrvev, samt en oppbrekking av kneleddet etterfulgt av behandling med Kinetec-skinne i 2009. Han ble etter hvert 100 % uføretrygdet, og den medisinske invaliditeten økte fra 25 til 65 %.

Under hovedforhandlingen erkjente Helseklage at oppbrekkingen av kneleddet i 2009 ikke var i tråd med gjeldende retningslinjer, og hadde forårsaket CRPS. Det forelå således erstatningsansvar på dette grunnlag, jfr. psl. 2 a. Nemnda erkjente imidlertid ikke ansvar i forbindelse med selve innsettingen av protesen i 2005.

I motsetning til Helseklage la retten til grunn at sluttresultatet etter innsetting av kneprotese i 2005 ikke utgjorde en akseptabel risiko slik at ansvar også forelå etter psl. 2, 3. ledd. Retten la blant annet til grunn at det forelå en særlig stor skade, manglende informasjon om de sjeldne komplikasjonene som oppsto, og svak indikasjon for innsetting av protesen. Retten la til grunn at det ville virke støtende bare å ilegge staten ansvar for behandlingen ved sykehuset i 2009.

Erstatning etter CRPS

Saken gjaldt spørsmål om erstatning etter pasientskade. En kvinne hadde utviklet komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS type 1) etter operasjon med innsetting av ankelprotese. Retten skulle vurdere om skaden ble ansett som særlig stor eller særlig uventet og utslag av en ikke-akseptabel risiko, jf. pasientskadeloven § 2 tredje ledd. I motsetning til Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda fant retten at vilkårene for erstatning etter nevnte bestemmelse var oppfylt. Det ble vektlagt skadens omfang, skadens risiko, relativ indikasjon for operasjonen og manglende informasjon gitt til pasienten preoperativt. Retten uttalte at beskyttelsen etter § 2 tredje ledd ville blitt illusorisk dersom pasienten måtte akseptere en risiko som er kjent i legemiljøet, men som er så sjelden at det ikke er vanlig å informere pasienten om den. Videre ble det uttalt at vernet etter bestemmelsen ville blitt uthulet dersom det ikke dekket et tilfelle som det aktuelle.

Dom av 25.10.16 –  Sak 15-204558TVI-OTIR/07

En kvinne f. 1967 hadde krav på erstatning etter pasientskade som besto i forsinket diagnostisering og behandling av høyt blodtrykk forårsaket av hormonproduserende binyresvulst (Conns syndrom).

Varig medisinske invaliditet var fastsatt til 48 %.

NPE fremsatte tilbud og vedtak om erstatning etter pasientskade i april 2013 med kr. 1 323 000 kroner. Vedtaket ble påklaget til Pasientskadenemnda som delvis omgjorde NPEs vedtak. Nemnda tilkjente økt menerstatning tilsvarende gruppe fire, og opprettholdt for øvrig NPEs erstatning. Erstatning etter pasientskade ble økt til kr. 1 635 960 kroner.

Tingretten kom til at kvinnen hadde krav på ytterligere erstatning etter pasientskade.

Tingretten la til grunn at pasientskaden vanskeliggjorde både arbeid og utdanning og at hun mest sannsynlig ville ha tatt videre utdanning om hun hadde vært frisk. Sykdommen og følgene av at den forble ubehandlet, gjorde at det ikke var mulig for henne å nyttiggjøre seg sitt fulle potensiale. I denne perioden ville ikke omsorgen for barn ha stått i veien for skolegang slik retten ser det. På denne bakgrunn blir det galt å ta utgangspunkt i inntekten for 2005. Retten finner det på den annen side vanskelig ut ifra bevisbildet å anse det som tilstrekkelig sannsynliggjort at hun ville ha utdannet seg til grafisk designer.

Retten kom til at saksøker har et stort udekket inntektstap.  Det lidte inntektstapet utgjorde samlet 1.660.000 inkludert renter og skattepåslag.

Retten la videre til grunn at hun har behov for hjelp til tyngre husarbeid, som hovedrengjøring, vask av vinduer, vedlikeholdsarbeid og en del hagearbeid. Et årlig beløp på 4 000 kroner er etter rettens syn ikke tilstrekkelig for å dekke den tapte hjemmearbeidsevnen. Saksøkeren har en betydelig nedsatt funksjonsevne, og en medisinsk invaliditet på nesten 50 %.

Under hensyntagen til at hun nå bor alene, mens hun frem til 2013 hadde samboer, og at omfordelingsplikten tilsier lavere erstatning frem til 2013, tilkjennes skjønnsmessig 200 000 kroner i erstatning for tapt hjemmearbeidsevne. Det er da hensyntatt renter på det lidte tapet og skatteulempe på det fremtidige tapet.

Staten hadde utbetalt erstatning for påførte og fremtidige utgifter som skal dekke medisinsk egenandel. Samlet sett utgjør dette rundt 85 000 kroner. Retten mener at det i tillegg til erstatning for egenandel på helsehjelp og medisiner må tilkjennes et skjønnsmessig erstatningsbeløp på 50 000 kroner for andre nødvendige og rimelige utgifter saksøkeren vil bli påført som en følge av behandlingsskaden. Det vises til at saksøkeren har et betydelig medisinsk mén og at hun ventelig vil ha utgifter til behandling, økt transport mv som en følge av skaden. Erstatning for denne posten utgjør derfor 135 000, tillagt renter og skatteulempe.

Retten tilkjente etter dette en ytterligere erstatning med kr. 2.000.000, dvs. en samlet erstatning etter pasientskade med kr. 3.635.960.

Saken gjaldt en mor og hvorvidt hun som etterlatt hadde krav på erstatning for en selvstendig psykisk skade som tredjeperson etter at sønnen døde på sykehus. Hun var vitne til hele hendelsesforløpet på sykehuset. Det var erkjent at sønnens dødsfall skyldtes svikt ved ytelse av helsehjelp, jf pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Det var lagt til grunn at sønnen mest sannsynlig ville ha overlevd ved adekvat behandling. Moren utviklet betydelig psykisk skade. I motsetning til NPE og Pasientskadenemnda fant retten at morens selvstendige psykiske skade var erstatningsrettslig vernet.

Dette er et eksempel på at det nytter å kjempe mot NPE og Pasientskadenemnda i retten.

En kvinne, f. 1976, fikk komplikasjoner etter operasjon for skjeling i form av nødvendige reoperasjoner, konstant dobbeltsyn og skjeve bilder som roterte i synsfeltet. Dette resulterte i hodepine, svimmelhet og balanseproblemer.

Pasientskadenemnda fattet avslagsvedtak fordi komplikasjoner etter skjeleoperasjon ble ansett å utgjøre en akseptabel risiko. Det var heller ingen ”svikt” ifm. utførelsen av inngrepet.

Saken ble brakt inn for tingretten som i motsetning til Pasientskadenemnda under tvil la til grunn at det dårlige sluttresultatet etter skjeleoperasjonen ikke utgjorde en akseptabel risiko, jfr. psl. § 2, 3. ledd.  Tingretten la til grunn at hun hadde fått svært sjeldne komplikasjoner etter skjeleoperasjon. Tingretten la til grunn at skadeomfanget var betydelig (20 %). Det var mangelfull journalføring om hvilken informasjon som ble gitt før inngrepet, og retten la til grunn at det ikke var sannsynliggjort at hun ble gitt utførlig informasjon om risikoen for alvorlige synsforstyrrelser og permanent dobbeltsyn selv om dette var kjente komplikasjoner. Sammenholdt med at det ikke var et livsnødvendig inngrep kom tingretten til at skaden er utslag av en risiko som ligger utenfor hva som kan aksepteres. Unntakseregelen i psl. § 2,3. ledd kom således til anvendelse, og kvinnen har krav på erstatning.

Pasientskadenemnda hadde tilkjent en mann menerstatning gruppe 1 med kr. 121.000 etter at han var påført en nerveskade i skulder ifm. en skulderoperasjon. Han anførte at invaliditetsgraden var høyere, og pga. en ny rettsoppnevnt sakkyndig vurdering kom tingretten til at menerstatningen skulle økes til gruppe 2 med kr. 257.000. Tingretten kom imidlertid frem til at det ikke var grunnlag for øke erstatningen for utgifter og inntektstap.

Erstatning pga. informasjonssvikt etter operasjon for håndleddsbrudd

Dommen er avsagt under dissens. Lagmannsrettens flertall la til grunn at den informasjonen pasienten fikk om det operative inngrepet, risikomomenter og hvilke erfaringer man har om slikt inngrep gir ønskede resultater mv, ble gitt på et for sent tidspunkt til at hun kunne gjøre en egen vurdering og på den bakgrunn gi et informert samtykke. Flertallet kom videre til at det var mest sannsynlig at pasienten ikke ville ha samtykket i inngrepet dersom hun hadde fått adekvat informasjon på et tidligere tidspunkt. Flertallets konklusjon var at kravet til årsakssammenheng var oppfylt. Mindretallet kom til motsatt konklusjon.

Erstatning for fremtidig inntektstap etter behandling av håndleddsbrudd

Etter behandling for brudd i nedre del av underarmen pådro skadelidte seg komplekst regionalt smertesyndrom (refleksdystrofi). Det var ikke bestridt at det forelå svikt i helsehjelpen og at skadelidte var blitt ufør som følge av behandlingen. Kjernespørsmålet var om det forelå årsakssammenheng mellom skaden og det påståtte inntektstapet. Saken reiste vanskelige bevisspørsmål som følge av skadelidtes langvarige sykehistorie og sammensatte sykdomsbilde. For lagmannsretten ble det fremlagt nye sakkyndige erklæringer. Saken sto følgelig i en noe annen stilling for lagmannsretten enn for tingretten. Lagmannsretten kom til at skadelidte kunne ha vært i delvis arbeid om man tenkte seg behandlingsskaden borte, og tilkjente erstatning for fremtidig inntektstap. Det ble ikke tilkjent erstatning for lidt inntektstap eller ytterligere erstatning for påførte og fremtidige utgifter.

Erstatning ved plexusskade under fødsel

Et barn var påført nerveskade (plexusskade) under fødsel, og det ble reist krav om pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Det var ikke bestridt at overstimulering med drypp var en svikt i helsehjelpen og at skaden var påført ved fødsel. Spørsmålet var om det forelå årsakssammenheng mellom dryppbehandlingen og skaden, noe lagmannsretten fant bevist. Lagmannsretten la betydelig vekt på to av de sakkyndiges i hovedsak sammenfallende forklaringer om hendelsesforløpet dersom man tenkte seg svikten i helsehjelpen (dryppbehandlingen) borte.

Erstatning tilkjent etter pasientskadeloven § 2 tredje ledd da skaden etter ryggoperasjoner ble ansett som stor og uventet. Det ble også lagt en viss vekt på at det var gitt god informasjon om usikre utsikter til bedring, men ikke om risikoen for forverring. Pasienten endte i rullestol.

Krav om erstatning etter pasientskadeloven etter øreoperasjon som førte til redusert hørsel. Lagmannsretten fant at det forelå svikt, jf. pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a, og dermed grunnlag for erstatning. Pasienten var yrkesoffiser i forsvaret og hadde i utgangspunktet noe nedsatt hørsel på det aktuelle øret. Det var begrenset mulighet for å oppnå forbedret hørsel ved operasjonen og en klar risiko for skade som ville føre til redusert hørsel. Staten gjorde gjelde at det forelå perforasjon (hull) i trommehinnen som uansett ga grunn til å gjennomføre operasjonen. Lagmannsretten la til grunn at pasientens formål med operasjonen var å oppnå forbedret hørsel, og at han ikke hadde tatt stilling til om han ønsket en operasjon på grunn av perforasjonen. Pga. av at behandlingsskaden medførte at han ikke lenger ble medisinsk klarert for utenlandsoppdrag var han blitt påført et betydelig økonomisk tap.

Saken gjaldt anke over erstatningsutmåling etter fødselsskade. Anken var begrenset til erstatningspostene merutgifter til pleie, omsorg og tilsyn mv. og utgifter til boligtilpasning mv. Skolegutt ble 100% medisinsk invalid etter han ved fødselen ble påført dyskinetisk cerebral parese. Avhengig av rullestol og ganghjelpemidler, og kan ikke komme opp i dem ved egen hjelp. Ufrivillige bevegelser. Skaden innebærer også betydelige talevansker. Enighet om at han må ha hjelp til alle gjøremål, at han har behov for kontinuerlig pleie og tilsyn døgnet rundt, og at dette vil vare livet ut. Kognitivt fungerer han aldersadekvat. Han har stor kommunikativ styrke til tross for talevanskene og har meget gode sosiale ferdigheter. Enighet om at han har god evne til å nyttiggjøre seg sosialmedisinske tilbud, herunder ferie- og fritidsreiser. Lagmannsretten oppjusterte erstatningen for fremtidige merutgifter til pleie, omsorg og til syn mv. med 300.000 kroner, og boligerstatningen med 200.000 kroner. LB-2007-49700og LB-2008-170715 ble trukket frem som sammenlignbare tilfeller. Skadelidte ble tilkjent delvis dekning av sakskostnader med 90.000 kroner i medhold av tvisteloven §20-3 jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c.

To personer som var hhv styreformann og daglig leder i et aksjeselskap engasjerte en prosjektleder og flere håndverkere til ombygging av et restaurantlokale. Aksjeselskapet gikk senere konkurs og håndverkerne fikk ikke dekket sitt krav som utgjorde kr. 540.000 inkludert renter.

Tingretten kom imidlertid til at styreformann og daglig leder i aksjeselskapet var personlig rette debitorer og ansvarlig for gjelden ettersom de ikke hadde gjort det klart ved avtaleinngåelsen at de opptrådte pva. aksjeselskapet.

Saken gjelder utmåling av erstatning for personskade som følge av feilbehandling på sykehus/overprøving av Pasientskadenemndas vedtak. En 39 år gammel kvinne hadde krav på erstatning pga. dyp venetrombose og varig smertetilstand etter en injeksjon med Voltaren. Medisinsk invaliditetsgrad ble fastsatt til 60 %. Tingretten økte erstatningen for mén, utgifter, nedsatt hjemmearbeidsevne og inntektstap fra kr. 585.000 til 1.992.000.

En mann falt ned fra stige og pådro seg knusningsbrudd i begge håndledd. På sykehuset ble han påført en behandlingsskade i forbindelse med behandlingen av bruddet i høyre håndledd. Retten fant på grunnlag av rettsoppnevnt medisinsk sakkyndig vurdering at det var grunnlag for å tilby ménerstatning basert på 15% behandlingsrelatert medisinsk invaliditet. Retten uttalte at fastsettelse av medisinsk invaliditet i sin kjerne går ut på å kvantifisere et funksjonstap. Retten understreker viktigheten av at den sakkyndige selv har undersøkt skadelidte ifm. invaliditetsfastsettingen. Retten tilla behandlingsskaden et større ansvar for funksjonsnedsettelsen enn det Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda gjorde. Retten fant også grunnlag for å tilby høyere erstatning for inntektstap, nedsatt hjemmearbeidsevne og utgifter relatert til behandlingsskaden enn det Nemnda/NPE hadde tilkjent. Forsikringsselskapet som hadde utbetalt erstatning under den kollektive ulykkesforsikringen, hadde regresskrav mot NPE. Det var kun varslet regress knyttet til erstatning for fremtidig inntektstap. Retten la til grunn at ansvaret for saksøkers fremtidige inntektstap måtte deles mellom NPE og Gjensidige. Det var enighet om at det måtte foretas en forholdsmessig avkortning i erstatningen basert på forholdet mellom behandlingsskaden og grunnskaden. Retten antok at uføregraden som skyldes behandlingsskaden kan uttrykkes ved forholdet mellom inntekten uten verken grunnskaden eller behandlingsskaden, og inntekten hensyntatt grunnskaden. Ved dette kvantifiseres ervervsmessige verdien av grunnskaden.
Resterende nedsatt arbeidsevne skyldes behandlingsskaden.

Saken gjaldt utmåling av ménerstatning for forsinket diagnostisering og behandling av brystkreft.
Pasientskadenemnda hadde tilkjent ménerstatning basert på 40 % medisinsk invaliditet. Tingretten fastsatte invaliditetsgraden til 70 %, og menerstatningen ble økt fra kr. 435.000 til kr. 794.000.

Saken gjaldt krav om erstatning etter pasientskadeloven § 2 tredje ledd på grunnlag av skade etter innsetting av implantater i over- og underkjeve. Tingretten kom i motsetning til Pasientskadenemnda at det forelå ansvarsgrunnlag. Saksøker hadde krav på erstatning pga. at smertetilstanden ikke utgjorde en akseptabel risiko forbundet med innsetting av tannimplantater.
Saken er anket til lagmannsretten og er berammet i juni 2013.

Saken gjaldt spørsmål om foreldelse, samt krav om erstatning for fødselsskade.
Gutt f. 1988 var blitt blind som følge av for mye oksygentilførsel i kuvøsen. Tingretten kom i motsetning til Pasientskadenemnda at det forelå ansvarsgrunnlag.

Saken gjaldt en kvinne f. 1971 som pga. en pasientskade hadde fått nedsatt lungefunksjon med 20 % redusert ervervsevne. Ut fra en individuell, konkret og skjønnsmessig vurdering fra tingrettens side fikk hun tilkjent ytterligere kr. 40.000 i erstatning for lidt inntektstap og 1 million i erstatning for fremtidig inntektstap.

Utmåling av erstatning etter fødselsskade, cerebral parese. Skadelidte fikk tilkjent ytterligere erstatning for påførte og framtidige merutgifter for å dekke de sosialmedisinske behovene hennes, utgifter til bil- og annen transport samt utgifter til tilrettelegging av bolig.
Tingretten økte erstatningen fra 8.520.000 til 9.922.000.

Saken gjelder spørsmål om det er grunnlag for ytterligere erstatningsutmåling etter pasientskade, jf.skadeserstatningsloven § 3-1, jf. pasientskadeloven § 4 som følge av behandlingsskade på grunn av forsinket diagnose og behandling av sykdommen akromegali (produksjon av for mye veksthormon). Retten kom frem til at Staten v/Pasientskadenemnda måtte betale ytterligere erstatning for lidt inntektstap mv. Tingretten oppjusterte erstatningen fra kr. 985.000 til kr. 1.867.000.