Tilkjent over 1,3 millioner kroner i ytterligere pasientskadeerstatning etter hjerteinfarkt og hjertestans

Hordaland tingrett har tilkjent vår klient over 1,3 millioner kroner i ytterligere pasientskadeerstatning etter svikt i diagnostisering og behandling av hjertesykdom. Saken gjaldt særlig omfanget av de varige skadene etter et alvorlig hjerteinfarkt med tre påfølgende hjertestanser, og om pasientskaden var årsak til at klienten senere ble varig arbeidsufør.

Ansvarsgrunnlaget var allerede erkjent av Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Den sentrale uenigheten gjaldt derfor ikke om det hadde skjedd en behandlingssvikt, men hvor omfattende følgene av pasientskaden var og hvor stor erstatning klienten hadde krav på. Tingretten kom til at skadefølgene var vesentlig større enn det som tidligere var lagt til grunn av NPE og Pasientskadenemnda.

Brystsmerter skulle ha ført til innleggelse på sykehus

Klienten oppsøkte lege i april 2018 etter gjentatte brystsmerter. Han hadde også hatt anstrengelsesutløste brystsmerter over lengre tid. Det ble ikke foretatt den nødvendige videre utredningen av hjertet, og han ble ikke innlagt på sykehus.

NPE kom senere til at dette ikke var i samsvar med god medisinsk praksis. Brystsmertene skulle ha blitt oppfattet som uttrykk for ustabil angina, og klienten skulle ha vært innlagt på sykehus som øyeblikkelig hjelp. NPE la videre til grunn at dersom dette hadde skjedd, ville han mest sannsynlig ha fått behandling av de trange kransårene og unngått hjerteinfarktet som senere inntraff.

Kort tid senere fikk klienten et alvorlig hjerteinfarkt under et utenlandsopphold. I forbindelse med sykehusbehandlingen fikk han tre hjertestanser og måtte gjenopplives. Etter hjemkomsten til Norge fikk han vedvarende problemer med blant annet redusert fysisk kapasitet, tungpust og uttalt trettbarhet.

NPE mente de varige følgene var begrensede

Selv om NPE erkjente svikt i diagnostiseringen, vurderte NPE opprinnelig de varige skadefølgene som relativt beskjedne. Det ble blant annet lagt til grunn at pasientskaden hadde medført et forlenget sykdomsforløp på to til tre måneder og en lett redusert hjertefunksjon.

Klienten var uenig i denne vurderingen. Han opplevde et langt større funksjonstap enn det den medisinske invaliditetsgraden ga uttrykk for. Klagen førte ikke frem. Pasientskadenemnda stadfestet i 2023 at det ikke var grunnlag for ytterligere erstatning. Saken ble derfor brakt inn for tingretten.

Rettsoppnevnt sakkyndig førte til ytterligere medisinsk utredning

Et sentralt spørsmål i saken var hvordan en tilsynelatende relativt begrenset hjerteskade kunne forenes med klientens betydelige og vedvarende funksjonsproblemer.

Tingretten oppnevnte derfor en uavhengig medisinsk sakkyndig. Under den videre utredningen ble det blant annet gjennomført en såkalt ergospirometri. Dette er en arbeidsbelastningstest hvor blant annet oksygenopptak, hjertefrekvens og lungefunksjon måles under gradvis økende fysisk belastning.

Undersøkelsen viste etter den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering en redusert hjertefunksjon under belastning. Dette kunne forklare forskjellen mellom relativt gode målinger av hjertet i hvile og klientens betydelige problemer ved fysisk aktivitet.

Tingretten la også vekt på at de samme belastningsrelaterte plagene var beskrevet i journalene allerede kort tid etter hjerteinfarktet. Det var derfor ikke tale om symptomer som først hadde oppstått flere år senere.

Kognitive skader etter hjertestans

Under den sakkyndige utredningen ble det også reist spørsmål om klienten hadde fått kognitive skadefølger etter de tre hjertestansene.

En omfattende nevropsykologisk undersøkelse viste blant annet redusert hukommelsesfunksjon og redusert eksekutiv funksjon. Det ble også beskrevet betydelig mental fatigue. De sakkyndige var uenige om årsaken til de kognitive plagene, blant annet fordi journalene fra den akutte behandlingen ikke beskrev klare nevrologiske utfall.

Tingretten foretok en omfattende vurdering av denne uenigheten. Retten la blant annet vekt på at klienten hadde fungert normalt kognitivt før hjerteinfarktet, at det var dokumentert et tydelig funksjonsfall etter hendelsen, og at de nevropsykologiske funnene samsvarte med de problemene han opplevde i dagliglivet.

Retten kom etter en samlet vurdering til at det var sannsynliggjort at klienten hadde fått en anoksisk hjerneskade som følge av hjertestansene. Retten fastsatte den medisinske invaliditeten for de kognitive skadefølgene til 22 prosent. Den samlede varige medisinske invaliditeten ble fastsatt til 43 prosent etter at det også var tatt hensyn til hjerteskaden og en viss inngangsinvaliditet.

Pasientskaden var årsak til uførheten

Et annet hovedspørsmål var om klienten uansett ville ha blitt arbeidsufør på grunn av andre helseplager.

Han hadde i flere år før hjerteinfarktet hatt problemer med nakke og skuldre og hadde også hatt perioder med sykmelding. Staten anførte derfor at han ville ha falt ut av arbeidslivet selv om pasientskaden ikke hadde skjedd.

Tingretten var ikke enig i dette. Retten gjennomgikk sykehistorikken over mange år og la blant annet vekt på at klienten, til tross for tidligere helseplager, hadde fortsatt å arbeide og var i arbeid frem til hjerteinfarktet. Etter hjerteinfarktet viste arbeidsutprøving at det særlig var manglende fysisk utholdenhet og uttalt utmattelse som gjorde det vanskelig å fungere i arbeid.

Tingretten kom derfor til at behandlingsskaden var en nødvendig betingelse for uførheten, og at pasientskaden var så vesentlig i årsaksbildet at det var naturlig å knytte erstatningsansvar til den.

Over 1,3 millioner kroner i ytterligere erstatning

Hordaland tingrett avsa dom 5. juni 2026. Klienten ble tilkjent 1 323 227 kroner i ytterligere erstatning. Beløpet omfattet ménerstatning, lidt og fremtidig inntektstap samt påført og fremtidig tap som følge av redusert evne til arbeid i hjemmet.

I tillegg ble staten dømt til å betale 38 021 kroner for advokatutgifter i forbindelse med klagebehandlingen i Pasientskadenemnda og 615 693,40 kroner i sakskostnader for tingretten. Retten uttalte at klienten hadde vunnet saken i det vesentlige.

Staten har anket dommen

Staten ved Pasientskadenemnda har anket tingrettens dom. Staten bestrider blant annet tingrettens vurdering av omfanget av hjerteskaden, spørsmålet om anoksisk hjerneskade og årsakssammenhengen mellom pasientskaden og uførheten.

Gulating lagmannsrett har imidlertid varslet partene om at retten overveier å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd. Bestemmelsen åpner for at en anke kan nektes fremmet når lagmannsretten finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre frem. Det er foreløpig ikke truffet endelig avgjørelse om dette, og tingrettens dom er derfor ikke rettskraftig.

Betydningen av grundig sakkyndig utredning i pasientskadesaker

Saken illustrerer hvor avgjørende den medisinske bevisførselen kan være i en pasientskadesak. At NPE erkjenner ansvar for en behandlingssvikt betyr ikke nødvendigvis at det er enighet om hvilke skadefølger behandlingssvikten har medført.

Det kan være betydelig avstand mellom det skadeomfanget NPE eller Pasientskadenemnda legger til grunn og den faktiske funksjonssvikten den skadelidte opplever. I slike saker kan det være nødvendig å vurdere om den medisinske utredningen er tilstrekkelig, om de riktige undersøkelsene er gjennomført, og om andre medisinske årsaksforklaringer er tilstrekkelig vurdert.

Denne saken viser også betydningen av å se hele sykdomsforløpet samlet. Tidsnære journalopplysninger, senere objektive undersøkelser, arbeidsutprøving og sakkyndige vurderinger må vurderes i sammenheng når det skal tas stilling til både årsakssammenheng, varig medisinsk invaliditet, inntektstap og fremtidig erstatning.