Forsinket ADHD-diagnose – fikk 919 294 kroner i erstatning

En mann som ikke fikk informasjon om at han hadde fått diagnosen ADHD i barndommen, ble stående uten nødvendig behandling og oppfølging i mange år. Norsk pasientskadeerstatning (NPE) hadde tidligere erkjent behandlingssvikt og utbetalt 100 000 kroner i erstatning for utgifter. NPE og Pasientskadenemnda avslo imidlertid kravet om ytterligere erstatning for varig medisinsk invaliditet. Etter at saken ble brakt inn for tingretten, inngikk partene forlik om ytterligere 819 294 kroner i standardisert barneerstatning.

ADHD-diagnosen ble ikke formidlet

Saken gjaldt en mann som allerede i barne- og ungdomsårene hadde betydelige utfordringer knyttet til konsentrasjon, impulskontroll, sosial fungering og følelsesregulering.

Han hadde vanskeligheter på skolen, opplevde mobbing og hadde betydelige problemer med å fungere sosialt. Til tross for at han hadde et høyt evnenivå, fikk han etter hvert store utfordringer med å gjennomføre utdanning og etablere seg i arbeidslivet.

Som barn ble han utredet ved en barnepsykiatrisk institusjon, hvor det ble stilt diagnosen ADHD. Diagnosen ble imidlertid ikke formidlet til ham eller hans foreldre.

Konsekvensen var at han heller ikke fikk nødvendig behandling, informasjon eller tilrettelegging. Han fortsatte derfor gjennom ungdomsårene og inn i voksenlivet uten å kjenne årsaken til mange av utfordringene han opplevde.

Først nærmere 20 år senere ble han kjent med at ADHD-diagnosen allerede var stilt i barndommen.

Betydelige konsekvenser i voksenlivet

Mannen utviklet etter hvert et sammensatt sykdoms- og symptombilde. I tillegg til ADHD hadde han blant annet problemer med angst, depresjon, søvnforstyrrelser og traumereaksjoner.

Han hadde også store utfordringer med å opprettholde stabile arbeidsforhold og personlige relasjoner.

Det ble anført at manglende diagnostisering og behandling gjennom barne- og ungdomsårene hadde bidratt til utviklingen av disse tilleggslidelsene.

Et sentralt forhold var at mannen hadde et betydelig kognitivt evnenivå. Nevropsykologiske undersøkelser viste evner klart over gjennomsnittet. Likevel hadde han ikke klart å nyttiggjøre seg disse forutsetningene gjennom utdanning og arbeid.

Etter at han i voksen alder fikk kjennskap til diagnosen, begynte han å arbeide mer systematisk med egne utfordringer. Han tilegnet seg kunnskap om ADHD og utviklet strategier for struktur, planlegging og gjennomføring av oppgaver.

Dette førte til en viss bedring i funksjonsevnen, selv om han fortsatt hadde betydelige psykiske og sosiale utfordringer.

Det ble gjort gjeldende at denne utviklingen illustrerte hvilken betydning riktig diagnostisering, informasjon og oppfølging kunne hatt dersom dette hadde skjedd allerede i barndommen.

NPE erkjente behandlingssvikt og utbetalte 100 000 kroner

Saken ble meldt til Norsk pasientskadeerstatning (NPE), som erkjente at det forelå svikt ved at ADHD-diagnosen ikke var blitt formidlet, og at pasienten dermed ikke hadde fått nødvendig behandling og oppfølging.

NPE hadde tidligere utbetalt en erstatning på kr 100 000 til dekning av utgifter som følge av behandlingssvikten. Denne erstatningen var ikke omtvistet og inngikk heller ikke i søksmålet.

Tvisten gjaldt utelukkende om den manglende diagnostiseringen og behandlingen hadde medført en varig medisinsk invaliditet på minst 15 %, slik at klienten hadde krav på ytterligere erstatning i form av standardisert barneerstatning.

NPE og senere Pasientskadenemnda mente at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at behandlingssvikten hadde medført en skaderelatert invaliditetsgrad på minst 15 %.

Klienten var uenig i denne vurderingen, og saken ble derfor brakt inn for tingretten.

Krav om standardisert barneerstatning

Det sentrale spørsmålet for tingretten var om behandlingssvikten hadde medført minst 15 % varig medisinsk invaliditet.

Ettersom skaden hadde oppstått i barndommen, skulle kravet vurderes etter reglene om standardisert barneerstatning i skadeserstatningsloven § 3-2a, slik bestemmelsen lød på det aktuelle skadetidspunktet.

Etter de tidligere reglene utgjorde erstatningen ved 100 % varig medisinsk invaliditet 40 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Ved lavere invaliditetsgrad ble erstatningen redusert forholdsmessig.

For å ha krav på erstatning etter denne bestemmelsen måtte den skaderelaterte varige medisinske invaliditeten utgjøre minst 15 %.

Det var derfor avgjørende å få avklart hvor stor del av mannens samlede funksjonsnedsettelse som kunne tilskrives den manglende diagnostiseringen og behandlingen.

Ulike sakkyndige vurderinger

Under behandlingen av saken forelå det flere sakkyndige vurderinger.

En nevropsykolog som hadde undersøkt mannen, vurderte at en betydelig del av hans samlede funksjonsnedsettelse kunne knyttes til den manglende behandlingen av ADHD.

Også en psykiatrisk spesialist hadde gitt støtte til at manglende diagnostisering og oppfølging hadde hatt vesentlig betydning for mannens senere utvikling.

Det ble særlig fremhevet at konsekvensene av ubehandlet ADHD ikke nødvendigvis begrenser seg til de opprinnelige symptomene.

Manglende behandling kan også bidra til utvikling eller forsterkning av sekundære psykiske vansker, blant annet som følge av gjentatte nederlag, manglende mestring, sosiale konflikter og langvarig belastning.

Staten bestred at det forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom behandlingssvikten og den omfattende funksjonsnedsettelsen.

Rettsoppnevnt sakkyndig vurderte invaliditeten til 15 %

Under rettssaken oppnevnte tingretten en uavhengig medisinsk sakkyndig.

Den rettsoppnevnte sakkyndige gjennomgikk sakens dokumentasjon og foretok en selvstendig vurdering av mannens helsetilstand og funksjonsnedsettelse.

Den samlede varige medisinske invaliditeten ble vurdert til 45 %.

Av dette ble 15 prosentpoeng knyttet til den opprinnelige ADHD-lidelsen, mens ytterligere 15 prosentpoeng ble vurdert som følge av den manglende diagnostiseringen og behandlingen.

Den resterende invaliditeten ble knyttet til andre forhold, herunder autismespekterproblematikk.

Den rettsoppnevnte sakkyndige konkluderte dermed med at den skaderelaterte varige medisinske invaliditeten utgjorde 15 %.

Dette var et avgjørende forhold i saken, ettersom vurderingen innebar at vilkåret for standardisert barneerstatning var oppfylt.

Fra saksøkers side ble det også anført at den skaderelaterte invaliditeten kunne være høyere, blant annet fordi tidligere diagnostisering og behandling av ADHD kunne ha hatt positiv betydning for utviklingen av øvrige psykiske vansker.

Forlik om ytterligere 819 294 kroner i erstatning

Etter den sakkyndige bevisførselen og partenes behandling av saken ble det inngått forlik.

Staten ved Pasientskadenemnda aksepterte å betale standardisert barneerstatning basert på 15 % skaderelatert varig medisinsk invaliditet.

Erstatningen ble beregnet med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2026.

Dette ga en ytterligere erstatning på kr 819 294.

Når den tidligere utbetalingen fra NPE på kr 100 000 tas med, hadde klienten dermed samlet fått tilkjent kr 919 294 i erstatning som følge av behandlingssvikten.

I tillegg ble det avtalt dekning av advokatutgifter under den tidligere klagebehandlingen med 60 000 kroner, advokatutgifter under rettssaken med 368 750 kroner og sakkyndigutgifter med 60 561 kroner.

Det samlede oppgjøret etter forliksavtalen utgjorde dermed 1 308 605 kroner, hvorav 819 294 kroner var den nye barneerstatningen.

Staten påtok seg også å dekke honoraret til den rettsoppnevnte sakkyndige og rettsgebyret direkte.

Saken ble deretter hevet som forlikt ved kjennelse fra tingretten i mai 2026.

Det ble således ikke avsagt dom om årsakssammenhengen eller invaliditetsgraden. Forliket innebar likevel at klienten fikk utbetalt erstatning basert på den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering.

Betydningen av tidlig diagnostisering og behandling av ADHD

Saken illustrerer hvor store konsekvenser manglende diagnostisering og behandling av ADHD kan få.

Det er viktig å understreke at en ADHD-diagnose i seg selv ikke gir rett til pasientskadeerstatning. Det må foreligge svikt ved helsehjelpen, og det må sannsynliggjøres at svikten har medført en skade.

Det er heller ikke tilstrekkelig å vise til at personer med ADHD generelt har økt risiko for psykiske tilleggslidelser.

Det må foretas en konkret vurdering av hvilke konsekvenser riktig diagnostisering, behandling og oppfølging mest sannsynlig ville hatt for den enkelte pasient.

Denne saken viser også betydningen av at vurderingen ikke begrenses til spørsmålet om medikamentell behandling ville hatt effekt.

Et tilrettelagt behandlingsopplegg kan også omfatte informasjon om diagnosen, psykoedukasjon, tilrettelegging i skolen, oppfølging av familien og tiltak for å bedre sosial fungering og mestring.

Når slik oppfølging uteblir gjennom store deler av oppveksten, kan det være vanskelig å skille mellom konsekvensene av grunnlidelsen og de skadevirkningene som har utviklet seg som følge av manglende behandling.

Viktig å få vurdert retten til menerstatning

Saken viser betydningen av å få en grundig medisinsk og juridisk vurdering dersom NPE eller Pasientskadenemnda avslår krav om menerstatning.

Selv om NPE har erkjent behandlingssvikt og utbetalt erstatning for enkelte utgifter, innebærer ikke dette nødvendigvis at alle erstatningspostene er ferdig vurdert.

Ved varige skadefølger kan det også foreligge grunnlag for menerstatning eller standardisert barneerstatning.

I denne saken var det nettopp spørsmålet om varig medisinsk invaliditet som var avgjørende.

Etter at saken ble brakt inn for retten og det ble innhentet en uavhengig sakkyndig vurdering, oppnådde klienten en ytterligere erstatning på 819 294 kroner.

Klienten hadde dermed samlet fått tilkjent 919 294 kroner i erstatning, hvorav 100 000 kroner tidligere var utbetalt av NPE. I tillegg kom dekning av advokat- og sakkyndigutgifter.

Saken illustrerer dermed at det kan være grunn til å få prøvd et avslag fra Pasientskadenemnda dersom det foreligger medisinsk dokumentasjon som gir støtte for at behandlingssvikten har medført varige skadefølger.