Feiltolket vevsprøve – erstatning etter kreftdødsfall

En småbarnsmor døde av livmorhalskreft etter at alvorlige celleforandringer ikke ble oppdaget ved undersøkelse av vevsprøver. Både Norsk pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda avslo hennes krav om erstatning. Først etter at saken ble brakt inn for retten og sykehuset foretok en ny vurdering av prøvene, ble det avdekket at den opprinnelige prøvetolkningen var feil.

Pasientskadenemnda måtte deretter erkjenne erstatningsansvar. Det tragiske var at kvinnen allerede var død. Hun fikk aldri selv oppleve at det ble erkjent at hun hadde vært utsatt for en alvorlig behandlingssvikt.

Alvorlige celleforandringer ble ikke oppdaget

Kvinnen var i begynnelsen av 30-årene da hun fikk påvist celleforandringer i livmorhalsen. En celleprøve hadde vist alvorlige celleforandringer og positiv test for HPV type 18, som er forbundet med økt risiko for livmorhalskreft.

Hun ble derfor henvist til gynekolog for videre undersøkelser. I januar 2020 ble det gjennomført en gynekologisk undersøkelse og tatt flere vevsprøver fra livmorhalsen.

Prøvesvarene ble vurdert som normale. Det ble riktignok bemerket at prøvematerialet var sparsomt, men resultatene ble likevel ansett som tilstrekkelige. Kvinnen fikk beskjed om at undersøkelsene ikke hadde avdekket alvorlige celleforandringer.

Det ble planlagt en ny kontroll omtrent seks måneder senere.

Ved denne kontrollen ble det påvist omfattende celleforandringer og tegn til utvikling av livmorhalskreft. Videre undersøkelser bekreftet kreftdiagnosen.

På dette tidspunktet hadde sykdommen utviklet seg så langt at det ble nødvendig med omfattende behandling.

Kreftsykdommen utviklet seg videre

Kvinnen gjennomgikk en større operasjon med fjerning av deler av livmorhalsen og lymfeknuter i bekkenet. Etter operasjonen ble det påvist spredning til en lymfeknute.

Dette nødvendiggjorde ytterligere behandling med stråling og cellegift. Behandlingen medførte betydelige belastninger og bivirkninger, blant annet tap av muligheten til å få flere barn.

Til tross for den omfattende behandlingen fikk hun senere tilbakefall av kreftsykdommen, med spredning til andre deler av kroppen.

Sykdommen ble etter hvert vurdert som uhelbredelig. Hun fikk stadig større plager, og arbeidsevnen ble vesentlig redusert. Situasjonen var svært belastende både for henne og familien.

Kvinnen mente hele tiden at kreftsykdommen kunne vært oppdaget og behandlet tidligere dersom prøvene fra januar 2020 hadde blitt vurdert riktig.

NPE og Pasientskadenemnda avslo erstatningskravet

Kvinnen fremmet krav om pasientskadeerstatning. Hun anførte at det hadde vært svikt ved diagnostiseringen, og at den forsinkede kreftdiagnosen hadde ført til et langt mer alvorlig sykdomsforløp.

NPE innhentet en sakkyndig vurdering fra spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer. Den sakkyndige konkluderte med at undersøkelsene og oppfølgingen hadde vært i samsvar med god medisinsk praksis.

NPE avslo derfor erstatningskravet.

Vedtaket ble påklaget til Pasientskadenemnda. Det ble blant annet anført at de opprinnelige celleforandringene, kombinert med HPV-funnene og opplysningene om et sparsomt prøvemateriale, tilsa at undersøkelsene ikke hadde vært tilstrekkelige.

Pasientskadenemnda opprettholdt imidlertid avslaget. Nemnda mente at det ikke forelå svikt ved diagnostiseringen eller behandlingen av kreftsykdommen.

Kvinnen fikk dermed avslag på erstatning, til tross for at hun mente at en alvorlig feil hadde fått katastrofale konsekvenser for henne og familien.

Saken ble brakt inn for retten

På vegne av kvinnen ble det tatt ut søksmål mot staten ved Pasientskadenemnda.

Det ble anført at avslaget bygget på et uriktig medisinsk og faktisk grunnlag. Særlig ble det stilt spørsmål ved vurderingen av vevsprøvene som var tatt et halvt år før kreftdiagnosen ble stilt.

Retten oppnevnte en uavhengig medisinsk sakkyndig med omfattende erfaring innen gynekologisk kreftbehandling.

Den rettsoppnevnte sakkyndige vurderte i utgangspunktet også undersøkelsene og oppfølgingen som forsvarlige. Samtidig ble spørsmålet om en ny undersøkelse av de opprinnelige celle- og vevsprøvene tatt opp.

Dette skulle vise seg å få avgjørende betydning.

Det ble besluttet å foreta en regranskning av prøvematerialet fra januar 2020. Formålet var å undersøke om prøvene faktisk hadde vært normale, slik det tidligere var lagt til grunn.

Regranskningen avdekket feiltolkning

Ved regranskningen av prøvematerialet ble det avdekket at den opprinnelige vurderingen av vevsprøvene hadde vært feil.

Dette endret det medisinske grunnlaget for saken vesentlig.

Hele den tidligere behandlingen av erstatningskravet hadde bygget på forutsetningen om at vevsprøvene fra januar 2020 ikke viste alvorlige forandringer, og at det derfor hadde vært riktig å avvente en ny kontroll i seks måneder.

Da det viste seg at prøvesvarene var feiltolket, falt en sentral forutsetning for de tidligere avslagene bort.

Resultatene fra regranskningen ble fremlagt for retten, og Pasientskadenemnda måtte vurdere saken på nytt.

Kvinnen døde før feilen ble erkjent

Mens rettssaken pågikk, ble kvinnens helsetilstand stadig dårligere.

Hun døde av kreftsykdommen, og etterlot seg ektefelle og et mindreårig barn.

Først etter dødsfallet forelå resultatene fra regranskningen som dokumenterte at de opprinnelige prøvesvarene hadde vært feilvurdert.

Kvinnen fikk derfor aldri selv vite at hennes innsigelser mot den medisinske vurderingen hadde vært berettiget.

Dette er kanskje det mest tragiske ved saken. Hun hadde gjennom flere år vært overbevist om at kreftsykdommen kunne vært oppdaget tidligere. Likevel opplevde hun å få avslag både fra NPE og Pasientskadenemnda.

Da feilen endelig ble avdekket, var det for sent for henne.

Pasientskadenemnda erkjente erstatningsansvar

Etter at resultatene fra regranskningen var fremlagt, ble det inngått et utenrettslig forlik mellom de etterlatte og staten ved Pasientskadenemnda.

I forliksavtalen erkjente staten ansvar etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a for svikt ved analysen av vevsprøvene.

Staten erkjente videre at feilen hadde medført en forsinkelse i diagnostiseringen på seks måneder, og at forsinkelsen mest sannsynlig hadde årsakssammenheng med skaden.

Det var dermed fastslått at det forelå en erstatningsbetingende pasientskade.

Staten påtok seg også å dekke advokatutgiftene i forbindelse med rettssaken og den tidligere forvaltningsbehandlingen.

Saken ble deretter sendt tilbake til NPE for behandling av spørsmålet om erstatningens størrelse.

Erstatningskravet fra de etterlatte

Etter at erstatningsansvaret var erkjent, oppsto spørsmålet om hvilke økonomiske tap som skulle erstattes.

Dette omfattet både tap som kvinnen hadde hatt mens hun levde, og tap som familien ble påført som følge av dødsfallet.

NPE vurderte blant annet menerstatning, inntektstap, utgifter, tap av hjemmearbeidsevne, begravelsesutgifter og forsørgertap for de etterlatte.

NPE fastsatte senere erstatningen etter dødsfallet til 3 065 000 kroner. På grunn av fradrag for tidligere forsikringsutbetalinger og regresskrav fra et forsikringsselskap, kom imidlertid ikke dette beløpet til direkte utbetaling til familien. Også erstatningen for perioden før dødsfallet ble utlignet ved forsikringsfradrag.

Utmålingsvedtaket ble påklaget, blant annet fordi det ble anført at NPE ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til den gjenlevende ektefellens økonomiske og helsemessige situasjon etter dødsfallet.

Betydningen av en ny medisinsk vurdering

Saken illustrerer hvor avgjørende det kan være å få foretatt en ny og uavhengig medisinsk vurdering når det er grunn til å stille spørsmål ved tidligere prøvesvar.

Både NPE og Pasientskadenemnda hadde opprinnelig lagt til grunn at helsehjelpen var forsvarlig. Også den første rettsoppnevnte sakkyndige vurderingen ga i hovedsak støtte til dette.

Det var først da det opprinnelige prøvematerialet ble undersøkt på nytt, at den avgjørende feilen ble avdekket.

Saken viser også betydningen av å få prøvd et avslag på pasientskadeerstatning for domstolene. Selv om de første sakkyndige vurderingene ikke gir støtte for et erstatningskrav, kan ytterligere undersøkelser avdekke feil som tidligere har blitt oversett.

For de etterlatte kunne erkjennelsen av erstatningsansvar aldri oppveie tapet av et familiemedlem.

Men saken førte til at det til slutt ble fastslått at kvinnen hadde vært utsatt for en alvorlig pasientskade. Det var en erkjennelse hun selv aldri fikk oppleve.