Saken gjaldt en mor og hvorvidt hun som etterlatte hadde krav på erstatning etter barnedødsfall for en selvstendig psykisk skade som tredjeperson etter at sønnen døde på sykehus. Oslo tingretts dom av 04.10.16 – Sak 15-195564TVI-OTIR/06.
Høyesterett skal 09.10.18 behandle spørsmålet om rekkevidden av det erstatningsrettslige
vern ved tredjemanns sjokkskade.
Mor var vitne til hele hendelsesforløpet på sykehuset. Det var erkjent at sønnens dødsfall skyldtes svikt ved ytelse av helsehjelp, jf pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Det var lagt til grunn at sønnen mest sannsynlig ville ha overlevd ved adekvat behandling. Moren utviklet betydelig psykisk skade. I motsetning til NPE og Pasientskadenemnda fant retten at morens selvstendige psykiske skade var erstatningsrettslig vernet.
Tingretten kom til at mor hadde krav på erstatning etter barnedødsfall. Tingretten la blant annet følgende til grunn i sin vurdering;
Det er på det rene, og er heller ikke omtvistet, at det forelå svikt ved ytelsen av helsehjelpen overfor saksøkers sønn B, f. 1997. Omfanget av svikten er imidlertid omstridt. Det er også omstridt om det foreligger årsakssammenheng mellom hendelsen og de psykiske plager som A er påført.
Betydelig svikt i helsehjelpen
Retten ser det slik at svikten i helsehjelpen i det aktuelle tilfellet var betydelig. Det ble blant annet vist til at ventrikkelsonde ikke ble anlagt på nytt. Det forhold at overlege fra overførende sykehus var med i ambulansen understreket ytterligere alvoret i situasjonen. B ble ikke operert umiddelbart. Han ble lagt på barnekirurgisk post i påvente av operasjon neste dag og uten kontinuerlig tilsyn. Dette er utvilsomt en markant svikt. Dette medførte at forverrelsen av hans helsetilstand ikke ble oppdaget eller behandlet i tide. Det er sannsynlighetsovervekt for at B ikke ville ha avgått ved døden, såfremt sonde hadde blitt anlagt, og at han hadde blitt overvåket i påvente av operasjon. Retten vil herunder også bemerke, som framhevet av overlegen i hans forklaring for retten, at en sirkulasjonskontroll på sengeposten med letthet kunne vært etablert ved bruk av ordinært og tilgjengelig medisinsk utstyr. Sistnevnte innebærer at sykehuset i realiteten med enkle virkemidler kunne ha forebygget den tragiske hendelsen.
Erstatning etter barnedødsfall – Helsetilsynets vurdering
Retten viser også til Helsetilsynets uttalelse av 14.03.13, og hvor det under konklusjon og oppfølging heter at pasienten ikke fikk forsvarlig helsehjelp ved sykehuset. Det foreligger brudd på både spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og internkontrollforskriften § 4.
Retten legger til grunn at ansvarsgrunnlaget, svikten i helsehjelp, også her er forankret i vesentlige forsømmelser og åpenbart klanderverdige unnlatelser.
A har etter hendelsen hatt betydelige psykiske problemer. Hun hadde forut for hendelsen omsorgen for B, som hadde Downs syndrom, samt omsorgen for sine to andre funksjonsfriske mindreårige barn. Det er ingen opplysninger som tilsier annet enn at hun skjøttet sine omsorgsoppgaver på en svært god måte overfor alle barna. Etter hendelsen fikk A et umiddelbart funksjonsfall. Funksjonsfallet har siden vært permanent.
Alvorlig psykisk skade
Det vises herunder til rettsoppnevnt sakkyndigsom beskriver hennes psykiske lidelser. Ifølge rettsoppnevnt sakkyndig har hun symptomer som vi kjenner igjen fra posttraumatisk stresslidelse. Han har således også framholdt at A utviser sentrale symptomer for en posttraumatisk stresslidelse som gjenoppleving og unnvikelser. Han framholdt videre at angst og depresjoner ofte følger som tilleggsbelastninger ved en posttraumatisk stresslidelse.
Retten finner i likhet med rettsoppnevnt sakkyndig ikke nødvendig å ta stilling til hvilken diagnose som skal settes på saksøkers psykiske lidelse. Det avgjørende for retten er at A har utviklet en alvorlig psykisk lidelse etter hendelsen. Hennes lidelser har vedvart siden hendelsen og medført betydelig redusert funksjonsevne og livskvalitet.
Erstatning etter barnedødsfall og tredjemannstap
Som skadelidte tredjemann har A erstatningsrettslig vern forutsatt at det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom svikten i helsehjelpen og skaden. Det er i rettspraksis trukket opp snevre rammer for når slik psykisk skadefølge (sjokkskade) aksepteres som påregnelig og derfor berettiger erstatning.
Etter gjennomgang av relevant rettspraksis finner retten at de omstendigheter B døde under, i særlig grad var egnet til å sjokkere og som sådan var en opprivende opplevelse. A lå i en seng ved siden av sin sønn. Hun ble vekket av at hennes hjemmeværende mindreårige sønn ringte henne på mobiltelefon. Hun oppdaget da at B lå livløs og blå i sengen. Han var uten tilsyn, og hun måtte rope på betjeningen. Medisinsk personale kom inn på rommet – anslagsvis 10 personer. A måtte forlate rommet, og var fra gangen vitne til at det ble foretatt forsøk på gjenoppliving i ca. 50 minutter, hvoretter hun ble meddelt av lege at B var død.
B var innlagt for mellomgulvsbrokk, og hans tilstand var alvorlig. Det som imidlertid utløste den tragiske hendelsen var at han ikke fikk forsvarlig helsehjelp, hvilket hans mor naturlig nok ikke var forberedt på. Han døde ikke som følge av sin tilstand som sådan, men som følge av alvorlig svikt ved helsehjelpen. Forverringen av hans tilstand ble ikke fanget opp på grunn av manglende tilsyn. I så henseende var hendelsen ekstraordinær og sjokkartet for hans mor.
Omstendighetene var egnet til å sjokkere
Retten viser videre til mindretallet i nemnda sin vurdering hvor det framgår at selv om sønnen var syk, var dødsfallet svært uventet. Videre heter det at «Moren lå på samme sykehusrom som sønnen og oppdaget at han var død da hun våknet neste morgen. Det ble forsøkt gjenoppliving/akutthjelp uten nytte og hun ble direkte vitne til sønnens død. Denne ventetiden for moren med det visuelle inntrykket av sin livløse sønn og den dramatikken som en gjenopplivning medfører, må kunne sammenlignes med de helt ekstraordinære og ulykkespregede forløpene som er beskrevet i rettspraksis.» Dette er også i samsvart med retten sitt syn.
Psykisk skade – påregnelig og adekvat skadefølge
De psykiske lidelser som A ble påført, er videre etter rettens syn en påregnelig og adekvat skadefølge, når skaden sees i sammenheng med de ekstraordinære påkjenninger hun ble utsatt for som følge av svikten i helsehjelpen.
Det foreligger etter dette både faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom svikten i behandlingen av sønnen og saksøkers selvstendige psykiske skade.
Saksøker har etter dette krav på erstatning etter barnedødsfall for den psykiske skade hun ble påført.
Helseklage anket tingrettens dom inn for Lagmannsretten. Saken behandles 16. og 17. januar.
TV2.no har laget et innslag om saken.
Lagmannsrettens vurdering
I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at omstendighetene rundt dødsfallet ikke var av ekstraordinær karakter, eller var egnet til å sjokkere.
Vi har anket Lagmannsrettens dom inn for Høyesterett. Saken ble i april 2018 sluppet inn til behandling, og er berammet 9. oktober 2018.
Saken ble vunnet i Høyesterett
Du kan lese dommen her
Legg igjen en kommentar